Hordaland Kunstsenter

Kanskje finnes det kunstverk som verken skal eller kan fortolkes, bare oppleves.  Kanskje. Vi kan forsøke å tenke oss et maleri av en naturscene der alt bare er veldig vakkert. Lavt lys tegner nakne trestammer i silhuett mot himmelen. I vest er sola i ferd med å gå ned og etterlate seg alt i et skjær av rosa og rødt, et slags fargenes ungjentehelvete.  Men vårt bilde er vendt mot øst der en dyp blåfarge henger igjen som det eneste minnet etter alle de fargene som nettopp var der i alle ting. Denne fargen har fylt seg og fylt seg en stund allerede og er nå blitt blått magma, bunnløs og fast, like mye lyd som lys. Vårt bilde handler om å fastholde dette lyset.  Det er alt.  Mer tekst trengs ikke.

Vel, det spørs. For må vi ikke spørre den ansvarlige for dette verket om hva han tenker med å lage noe slikt i 2010? Er det kanskje en touch av ironi her? Osv. Tolkning og lesning bak overflaten er alltid mulig.  Men hvor nødvendig eller påkrevd det er varierer en hel del.

Sveinung Rudjord Unneland har kalt et verk Om Thomas’ letthet. To bronsehender berører en transparent og potensielt usynlig flate, men skades i forsøket. Er det det som skjer? Thomas er i dette tilfellet han vi som kan vår bibelhistorie kjenner ved navnet Tvileren Thomas, en av Jesu disipler. Historien om ham er å lese i Johannesevangeliet 20,24ff. De andre disiplene har sett den oppstandne Jesus og fortalt Thomas om det.  Men han vil ikke tro det med mindre han får ta på sårene i hendene og i siden på Jesus. Etter noen dager kommer Jesus til dem igjen, og da er Thomas der. Jesus ber ham ta på sårene og sier til ham: «Fordi du har sett meg tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.»

Om Thomas’ letthet åpner et uventet begrepspar; tvil og letthet. Både Sveinung Rudjord Unneland og jeg er prestesønner. Sant å si har jeg det ikke med meg hjemmefra, men en ungdomstid i kristne foreninger gjorde det smertelig klart at tvil er tyngende. Thomas var langt fra noe ideal der i gården.  Tvert om, han sviktet.  Han skulle, som de andre, ha trodd uten videre. En rystende fortelling om hvordan denne slags tvil, tvil som manglende tro, kan fortære et menneske finner vi i Arne Garborgs roman Fred. Man kan gå til grunne i tvil.  Dette vil jeg tro Rudjord Unneland også har fått med seg. Men verket handler altså på en eller annen måte om Tvilerens letthet.

Italo Calvino har skrevet om letthet i Amerikanske forelesninger (Cappelens upopulære skrifter, 1992). Boka er en samling med fem forelesninger Calvino ikke rakk å holde for studentene på Harvard University før han døde. Den første handler om letthet. Så kommer nydelige drøftinger, underbygget med litteratureksempler av hurtighet, nøyaktighet, synlighet og mangfold.

«Snart merket jeg at det mellom – på den ene side – livets realiteter, som skulle ha vært mitt råmateriale, og – på den andre siden – den gnistrende og bitende smidigheten som jeg ønsket skulle besjele alt jeg skrev, eksisterte det en kløft, som det kostet meg stadig større anstrengelse å overvinne. Kanskje var det først da at jeg oppdaget tyngden, uvirksomheten, og verdens ugjennomsiktighet; egenskaper som øyeblikkelig fester seg til skrivingen, dersom man ikke finner en måte å unnslippe dem på.» Calvino ser så på forholdet mellom letthet og tyngde, og åpner for at man kan gå for tyngden. Selveste Dante, som Calvino setter stor pris på, blir dennes representant, mens han finner lettheten hos en for de fleste av oss ukjent forfatter, Cavalcanti. Hos Dante oppstår tyngden i utpenslingen, i de nøyaktige beskrivelsene og stedsangivelsene, mens Cavalcanti oppnår den språklige letthet Calvino søker ved sitt valg av åpne metaforer «som ikke presser på oss en fast gjenstand».

Letthet knyttes så til hurtighet, nøyaktighet, synlighet og mangfold. Alle disse begrepene har sin motsats som kan forsvares. Langsomheten kan man selvfølgelig gjøre seg til talsmann for. Likeså det dulgte og duse. Når Calvino faller ned der han gjør, er det fordi han har erfart at det er visse kvaliteter han rett og slett foretrekker framfor andre. Dette er kvaliteter som på ingen måte må forveksles med lettsinn, slurv og overflatiskhet. Forholdet er motsatt. Letthet og framdrift krever planlegging, øvelse og økonomisering. I forbindelse med drøftingen av mangfold skriver Calvino at han ønsker å si minst mulig, men skrive desto mer, for da kan han gå tilbake i setningene og forme dem flere ganger slik at de blir slik de skal være. Letthet knyttes hos Calvino til presisjon og framdrift, - til sikkerhet.

Antakelig kan ikke den slags letthet som Calvino idealiserer kobles til den fortærende tvilen som bryter ned pietisten Enok Hove i Garborgs Fred. Kanskje vi må forsøke å se annerledes på tvilen. Kanskje vi må stille oss på Thomas’ side og forsvare ham mot uforstandig kritikk fra Jesus. Var ikke Thomas den eneste som holdt hodet noenlunde kaldt i den nokså spesielle situasjonen der en avdød mann påstås å leve igjen? I ettertid er jo Thomas’ bokstavelig talt håndfaste måte å søke overbevisning på blitt brukt som det sterkeste vitnemålet om oppstandelsen. Vi kan godt tenke oss at evangelisten Johannes måtte dikte opp en tviler som faktisk fikk kjenne på sårene for å styrke fortellingen om oppstandelsen. De andre evangeliene, som alle er eldre enn Johannesevangeliet, nevner ikke denne episoden med et ord.

La oss bare slå det fast: Tvil og skepsis er den viktigste forutsetningen for kulturell og intellektuell utvikling.  Der hvor mistro, kritikk og skeive blikk undertrykkes får man stagnasjon, overvåking og terror.

Jeg har alltid identifisert meg med disippelen Thomas.  Av grunner bare mine foreldre kjenner fikk jeg samme fornavn som ham, så når jeg har hatt tiltagende vanskeligheter med å slutte meg til trosbekjennelsen, har det liksom passet å være tvileren. Men mest har jeg nok likt ham fordi hans holdning til udokumenterte påstander var så eksemplarisk.

Men tvilen er ikke omkostningsfri. Den havner raskt i unåde, som vi vet. Giordano Bruno, som plasserte sola, ikke jorden, i universets sentrum, og dermed betvilte kirkens lære, ble brent på en påle. Historien er full av slike helter, og vi trenger ikke engang å anstrenge oss for å finne samtidige eksempler på omkostningene ved å dra sannheter i tvil.

Thomas i Sveinung Rudjord Unnelands verk ser ut til å undersøke noe han ikke helt vet hva er, som er gjennomsiktig og utydelig. Egentlig ser han ikke ut til a være en Giordano Bruno. Kanskje tar han for lett på det, har ikke forberedt seg og kutter seg opp. Det kan være vi må åpne for at Thomas’ letthet er av en annen type enn den Calvino gjør seg til talsmann for, at vi har å gjøre med et slags sangvinsk lettsinn. Kanskje opplever han at tvilen går for langt, at han savner forankring, at han flyter omkring vektløs og uten retning. Der han setter hendene blir det bare hull. Kanskje Thomas slik han her er fremstilt savner tyngde, noe slitsomt å forankre seg i? Kanskje er hele drøftingen over litt på siden av Rudjord Unnelands verk. Det er jeg i alle fall åpen for.

Den siste forelesningen til Calvino handler om mangfold. Der forsvarer han den polyfone teksten, den som åpner for et mangfold av lesninger på ulike nivåer, teksten som med sentrifugal kraft frigjør tanken.

Om vi ser Rudjord Unnelands verk som en tekst, skal vi gå til det i håp om å kunne lese det på mange måter.  Den ene er den vi så på først i denne teksten, den rene opplevelsen.  Den vi får ved å se det og bevege oss omkring det, se og fornemme dets deler, gliper, farger og overflater. Alle kunstverk er visuelle i en eller annen forstand, de framtrer med noe direkte og uformidlet.  Men de betyr også alltid noe mer, de holder noe skjult som kan bli mindre skjult.  Hos Sveinung Rudjord Unneland er det mye av dette. Titlene åpner og lukker, bildene og objektene henter betydninger fra samtidens og fortidens dybder og overflater og involverer oss i flytende fortolkninger og ulike nivåer av lesninger.

Rudjord Unnelands interesse for det vi ikke er oss helt bevisst, for det som må gis en betydning før det får betydning, vises også i arbeidet, Tapt signal (Hermann Roscharch) der en stabel tomme aviser delvis skjuler et bilde av Herman Rorschach. Rorschachtesten har man sannsynligvis lest om ett eller annet sted. Den hører til i den store felleskulturelle fortellingen om tanker som ligger til grunn for vår tenkning uten at vi vet så mye om dem. Einstein, Freud, Descartes, Spinoza, Abel.  De fleste av oss kan bare si noen få setninger om hva de bidro med, så la oss kort repetere Rorschach og hans test. Den går ut på at pasienten, eller testpersonen blir gitt i oppgave å tolke abstrakte blekklatter, denne fortolkningen tolkes igjen av terapeuten som dermed mener han kan si noe om pasientens ubevisste sjelsliv. Pasienten, og det kunne jo være meg selv, er altså ikke i stand til å forstå sin egen fortolkning.  Sveinung Rudjord Unneland henter fram denne mannen, skjuler ham halvt, avdekker ham halvt. Hvor er det egentlig vi er i ferd med å havne? I betydningenes sentrifuge?

Gjerne det. La oss si det sånn. Inn i denne sentrifugen kan vi også ta med oss utstillingens tittel, Palinca Pastorale. I billedkunsten er pastoralen det fredfylte landskapet der hyrden passer sin hjord. Palinca er en østeuropeisk hjemmelagd sprit.

 ---------

Thomas Hestvold (1957) bor og arbeider på Vestre Sandøya utenfor Tvedestrand. Gjennom en aktiv karriere og en rekke utstillinger er Hestvold blitt en veletablert maler. Han har fram til 14. febraur separatutstillingen Hands On på Kabuso i Øystese. Hestvold er blant annet innkjøpt av Museet for Samtidskunst, Norsk Kulturråd og Sørlandets Kunstmuseum, og har sin utdannelse fra School of Visual Arts i New York, Vestlandets Kunstakademi i Bergen og Kunstakademiet i Trondheim

.