Hordaland Kunstsenter

OMVISNING I UTSTILLINGEN

Fredag 13. mai klokken 12.00
Søndag 29. mai klokken 14:00
Onsdag 8. juni klokken 17:00

Kurator Sarah Rifky skriver: I prinsippet er en "avtale" en gjensidig overenskomst mellom to eller flere parter. Enigheten er til syvende og sist politisk da den betegner "en samfunnsavtale", det øyeblikket da vi som borgere oppgir vår suverenitet til en regjering eller annen myndighet for å opprettholde ro og orden ved hjelp av "rettssikkerhetsprinsippet". Man kan si at (kunst)institusjonen er et rettssubjekt som opererer innenfor tilsvarende parametre der den har fått offentlig tillit gjennom skrevne og uskrevne avtaler. Den består i kraft av styringsstrukturer, den er ansvarlig overfor sine styrer, enten de er valgt eller utpekt, og dermed står institusjonen, slik det er vanlig å forstå det, til ansvar overfor sitt publikum.

Innenfor denne overbygningen av kontraktsmessige og alminnelige avtaler samler det seg så et knippe spørsmål: Hva slags deltakelse tolereres, aksepteres, støttes og tillates innenfor institusjonen? Kan brudd på tillit eller forventninger betraktes som en bevisst handling utført i god tro? Avdekker kuratoriske og kunstneriske strategier innenfor institusjonen ikke bare en spesiell politisk virksomhet, men belyser de også særlige politiske tilstander? Hvilke redskaper har vi, som gjester, som besøkende ved institusjonen, som parter i en underforstått avtale, innen de faktisk, sosiale og diskursive rom institusjonen har bygd opp?

The Bergen Accords er spøkefullt oppkalt etter nyansene og nederlagene til Osloavtalen av 1993 – en politisk avtale som er blitt normalisert inn i vårt historiske lager, glemt både av lokalbefolkning og verdenssamfunn, sammen med dens mange vedlegg, hemmelige og tapte dokumenter og bakromsforhandlinger – mistenkt for å være avgjørende for den usikre status quo som består i fredsprosessen mellom Israel og Palestina nesten to tiår etter.

Som stedsspesifikk innledning til The Bergen Accords fremføres Anetta Mona Chişa og Lucia Tkáčová sin levende skulptur If not Us, Who? If not Now, When? på Torgallmenningen sammenfallende med 1. mai-arrangementet da arbeidernes internasjonale kampdag feires. "Skulpturen", en stivnet gatedemonstrasjon med tomme faner og plakater, viser tilbake til folkelige oppstander og masseprotester. Den aktiveres av de forbipasserende idet de kaster mynter i en bolle, noe som gir liv til dem som protesterer. Demonstrasjonen – som bilde for bilde kontrolleres av en økonomisk transaksjon – henspiller på underskudd og konjunkturnedgang. Det er en demonstrasjon styrt av inntekt, samtidig som den signaliserer tilstanden i det offentlige rom der vi gir vårt samtykke til eksplisitte og implisitte styringsmidler hver dag ved å spille våre sosiale, økonomiske og politiske roller. The Bergen Accords som utstilling er å anse for å være en kortversjon av en rekke invitasjoner, samtaler, metoder, hensyn, løfter, avtaler, transaksjoner og manifestasjoner som er implisert gjennom sin presentasjon, og som skaper tangerende tanker og spørsmål relatert til stedet den finner sted.

Oraib Toukan og jeg inngikk en uskrevet avtale der vi forhandlet fram hennes svar i form av en utstilling. De første samtalene var forhandlinger av våre egne standpunkt i forhold til vertsinstitusjonen, kunstsenterets konstruerte hvite kube, i tillegg til forslaget om at The Bergen Accords skulle være en utstilling, en hendelse og et samtidig forhandlingsrom.

Resultatet ble This one is for the birds: en utstilling som forhandler fluktlinjer og referansekretser med avtalen som rettesnor. For henne er objekter indeksikalske: de koder relasjoner til sine miljø, til hverandre og de impliserte strukturene og detaljene i avtaler.  Toukan forstyrrer den bestemte arkitekturen i utstillingsrommet ved å forskyve en hel vegg fra sitt opprinnelige ståsted, og viser dermed veggens underlag. Hun har invitert studenter ved arkitekturutdannelsen ved Birzeit Universitet i Palestina å forestille seg ”et bord som forhandler fram et forhandlingsbord”. Hjelpemidler brukt ved forhandlinger, slik som ved Osloavtalen, Jerikoavtalen og andre avtalesteder er besøkt på nytt; være seg turer i skogen, pingpongkamper i det hesteskoformede bordet i FNs generalforsamling, eller den obligatoriske og alltid tilstedeværende blomsteroppsatsen.

I utstillingens lukkede rom legger Toukan også til to ting til: Fem utgaver av det viktige essayet Postscript to Oslo: The Mystery of Norway’s Missing Files av Hilde Henriksen Waage i Journal of Palestine Studies er plassert i kunstsenterets bokhandel, og 17 Chairs for 17 Board Members er lånt fra et lokalt kunstneratelier, disse er blitt erstattet av stoler fra kunstsenteret. Stolene skal brukes i Representantskapsmøtet der de innledende diskusjonene omkring Name Change Act for Hordaland kunstsenter skal finne sted.

I mars 2011 ble kunstsenterets styre forelagt et kuratorisk forslag som skulle føre til en juridisk prosess for å endre Hordaland kunstsenters juridiske navn. Styret ble bedt om, som et første skritt, å vedta en Name Change Act som godkjenner at kuratoren ber 26 internasjonale kunstnere og kuratorer* foreslå nytt navn til institusjonen i forkant av at dette vedtektsforslagets behandles på 2012-årsmøtene til de to kunstnerorganisasjonene som eier kunstsenteret, og eventuelt av det påfølgende årsmøtet i representantskapet i mai 2012.

Name Change Act er en reell prosess som er i tråd med institusjonens vedtekter. Den er en genuin undersøkelse av kunstnerisk og kuratorisk frihet og syr sammen kunstsenterets institusjons- og utstillingshistorie gjennom at spor fra utstillingen legges igjen i institusjonens arkiv, i styreprotokollen og ved å gi synlighet til standard framgangsmåter, slik som håndtrykk og stolformasjoner.

I kraft av den kuratoriske frihet jeg er tildelt som gjestekurator for The Bergen Accords ved Hordaland kunstsenter stadfester jeg mine hensikters gode vilje, gjennom alle de valg som hittil er gjort for at dette prosjektet skal bli vellykket, både innenfor utstillingens tidsramme og videre fremover.

Sarah Rifky

* Alex Ceccetti, Boris Ondreika, Carey Young, Dora Garcia, Eriola Pira, Francesc Ruiz, Galit Eilat, Hassan Khan, Iman Issa, Jens Maier-Rothe, Khaled Hourani, Laura Carderera, Maia Gianakos, Nathalie Melikian, Ozge Ersoy, Pablo Leon Dela Barra, Qinyi Lim, Raimundas Malasauskas, Sophia Al-Marei, Tisha Mukarji, Uriel Orlow, Vít Havránek, Wael Shawky, Xenia Nikolskaya, Yael Bartana and Zbyněk Baladrán.

--------

Utstillingen er produsert av Hordaland kunstsenter

--------

Oraib Toukan (Boston, USA. Oppvokst i Amman, Jordan) har en MA i kunst fra Bard College i New York og en MA i Information Systems fra London School of Economics. Toukan kombinerer ofte funnet tekst med foto og video i sine installasjonsmiljø der hun anvender ”mimicry-as-a-method”(”beskyttelseslikhet-som-metode”). Deltagelse, referanser og nesten skjulte intervensjoner i institusjonen er typisk for hennes praksis. Hun har senest deltatt på utstillinger ved NGBK/Kunstraum Bethanien Berlin (2010); The Serpentine Gallery Map Marathon (2010); the Irish Museum Of Contemporary Art (2010); InIva London (2010); Liverpool Biennial City States (2010); og den 11. Istanbulbiennalen (2009). Toucan bor for tiden i New York og underviser ved Bard College på Al Quds University i Palestina.

Anetta Mona Chişa (Romania) og Lucia Tkáčová (Slovakia) har samarbeidet siden 2000. De jobber i flere ulike medier slik som video, tegning og skulptur, og benytter seg gjerne av performance, intervensjon, språk og lek i sine handlinger. Deres seneste utstillinger har blant annet vært Figura cuncta vedentis på Thyssen-Bornemisza Art Contemporary, Wien; How to Make a Revolution at MLAC, Roma og The Making of Art ved Schirn Kunsthalle, Frankfurt. De representerer Romania på den 54. Veneziabiennalen i 2011. De har begge utdannelse fra Academy of Fine Arts and Design i Bratislava og bor for tiden i Praha.

Sarah Rifky (Kairo, Egypt) har en BA i Visuell kunst og massekommunikasjon og en MFA i Critical Studies fra akademiet i Malmö. Rifky har vært kurator ved Townhouse Gallery i Kairo siden 2009, og høgskolelektor i kunsthistorie og -teori ved American University i Kairo. Hun har blant annet kuratert Invisible Publics (2010), The Accords (2011) og den kommende CIRCA, Cairo International Resource Center for Arts. Rifky bor og jobber i Kairo.

Malak Helmy er kunstner som jobber i Kairo og San Francisco. Hun er interessert i forholdet mellom språkets konstruksjon og sted. Gjennom video, skriving og ikke-materielle samarbeidsprosjekter undersøker hun hvordan man kan bygge, bevege og organisere formelle og urbane strukturer gjennom bilingvalitet, diaglossia og oversettelse. Hun ble uteksaminert fra California College of the Arts i San Francisco I 2010 med en MFA i Social Practice, og har fra 2005 en BA fra American University i Kairo.

---------

PROGRAM

If not Us, Who? If not Now, When? (2010-11) av Anetta Mona Chişa og Lucia Tkáčová er en frosset gateprotest, som animeres av publikum. Den levende skulpturen iscenesettes klokken 14:00 på 1. mai i nærheten av Sjøfartsmonumentet på Torgallmenningen i Bergen.

-------

The Specialist (dokumentar, 128 minutter) av Eyal Sivan vises torsdag 19. mai, tirsdag 31. mai og torsdag 16. juni klokken 19:00 som del av utstillingen The Bergen Accords.

Inspirert av Hannah Arendts kontroversielle bok Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet presenterer Eyal Sivan oss for The Specialist, en dokumentar som utelukkende er skapt fra 350 timer med sjeldent billedmateriale, redigert for å presentere den utrolige rettegangen til en ganske ordinær mann. Adolf Eichmann var SS Oberstormführer og ansvarlig for transport og logistikken for det som kaltes "Den endelige løsningen". Rettegangen finner sted i Jerusalem i 1961.  

 The Specialist er en rettfram faktisk presentasjon av den moderne kriminelle. Det handler om lydighet og ansvar, frykten for alminnelighet på en måte som fører til likegyldighet overfor ondskap, samtidig som Det Tredje Rikets gjerningsmann blir konfrontert med forvirret raseri fra vitnene som vitnet mot ham.

--------

OM 35-ÅRSMARKERINGEN PÅ HORDALAND KUNSTSENTER

I 2011 kan vi markere at Hordaland kunstsenter er 35 år, og vi skaper et program som utforsker historie(r) og framtid(er) med utgangspunkt i ulike temaer og institusjonelle rammeverk.

Trenger vi å se nærmere på fortiden? Hvordan forbereder vi oss på framtiden? Dette er to spørsmål som er passende å stille i samtiden. Er det mulig å agere som om samtiden er uavhengig av både historien og framtiden? Eller ligger historien og framtiden på lur? Kanskje er samtiden holdt fast av historien, samtidig som den jager mot framtiden? Disse og andre spørsmål skal vi stille i årets program som består av fire utstillinger, forelesninger og seminar, i tillegg til nyproduserte tekster og publikasjoner.

Dette jubileumsprogrammet unngår med vilje den selvmytologiserende innfallsvinkelen, men fokuserer heller på ideen om historie(r) og framtid(er) som samtidens rammeverk. Nostalgi og håp er to av bestanddelene av hva det vil si å lengte etter det som har vært og det som kommer, og kan fungere som poetiske forestillinger for å forstå samtiden.