Hordaland Kunstsenter

Kunst er også virkelig 
Forord til Retrospektiv katalog 2010 av Anne Szefer Karlsen (leder, Hordaland kunstsenter).

Det finnes et språk utenfor både teori og den private sfæren, til og med til siden for politikk. Det er samfunnets språk, et språk som burde bli oppmuntret og utviklet. Dette språket snakkes av alle samfunn, og har kraft til å endre det. Kunst er en av dialektene. Kunst kan snakke med en politisk aksent, en intim aksent, en poetisk aksent, en filosofisk aksent, og mange andre aksenter, men må aldri gi opp sin egen dialekt.

I årets program har vi gitt plass til kunstnere som gjennom sine verk har diskutert tema knyttet til andre dialekter i samfunnet, slik som historie, geografi, litteratur, arkitektur og formgiving, men uten å miste sin egen stemme. Gjennom seks utstillinger og mange andre programposter har vi sett på verden vi lever i i dag, og i årets Retrospektiv katalog, den andre i rekken, vrenger vi igjen året inn ut slik at vi kan ta en titt på disse som en helhet. Denne helheten er Hordaland kunstsenters stemme i samfunnet. En stemme vi bare kan finne i samarbeid med kunstnere og andre tenkere.

Året startet med Sveinung Rudjord Unnelands første separatutstilling Palinca Pastorale, der flere arbeider ble satt sammen til én diskusjon. Alle verkene i utstillingen framsto som estetiske og balanserte, mens det rett under overflaten lusket plantegninger av torturkammer og tvilsomme produksjonsmetoder. Til utstillingen fikk kunstner Thomas Hestvold i oppgave å formulere en betenkning omkring Unnelands arbeider. Hestvold går lenger, gjennom kunsten ser han muligheten for å formulere noe generelt. Blant annet: La oss bare slå det fast: Tvil og skepsis er den viktigste forutsetningen for kulturell og intellektuell utvikling.  Der hvor mistro, kritikk og skeive blikk undertrykkes får man stagnasjon, overvåking og terror. For å konkludere denne utstillingsperioden ble prest, forsker og forfatter Paul Otto Brunstad invitert til å snakke om hvordan grenser skiller og forener, danner stoppunkt og møtepunkter på samme tid, og hvordan begrensningene er håpet og nyskapelsens fødested.

I januar var Hordaland kunstsenter invitert til Umeå i Sverige for å gjenskape utstillingen DIG IT fra 2009, som dermed ble årets første Utenforprosjekt. Gjennom vertskapet, det kunstnerdrevne galleriet Verkligheten, samlet kurator Linus Elmes og undertegnede igjen sammen verk som kunstnere selv mener er viktige for sin praksis. Igjen ble det en samling verk som har ulike sosiale, politiske eller ideologiske utgangspunkt og som med den innflytelsen de fortsetter å ha for sine eiere gir oss muligheten å nærlese hvordan kunstnere forholder seg til en mer uformell visuell praksis. Utstillingssituasjonen DIG IT er fleksibel og gjennom stadig flytting konstrueres uendelige ikonografiske geografier.  Det er til dels på bakgrunn av innflytelsen disse verkene har utøvet at kunstnernes (Anna Eliasson, Per Enoksson, Rebecka Adelhult Feklistoff, Kent Gustafsson, Ida Hansson, Johanna Larsson, Allan Mattsson og Ulla Thøgersen) praksis avtegner seg. 

Den andre i serien på tre separatutstillinger på våren var visningen av ett enkelt verk av Hamdi Attia, kuratert av Abdellah Karroum. Med tittelen Archipelago, a World Map fikk vi presentert en fiktiv verden som rommer diskusjoner om hva representasjoner skjuler eller avslører, forholdet mellom historie og geografi, og hvilken rolle kunstneren spiller i samfunnet. Kartelementer av palestinske landområder skapte et bilde av en potensiell verden. Gjennom et intervju med kunstneren viser Karroum hvordan dette verket kan ses i sammenheng med et langvarig engasjement. En av påstandene som blir framsatt er at Det som skiller kunst fra aktivisme, er graden av poetisk uttrykk. Den britiske forskeren og kunstneren Matthew Flintham foreleste om sitt langvarige forskningsprosjekt Parallel Landscapes der han diskuterer fysiske og usynlige aspekter av militær maktprojeksjon, kartlegging av territorier og hvordan statsmakten innretter seg i landskapet, spesielt i Storbritannia. 

Den tredje i rekken av separatutstillinger var Vanna Bowles’ Wild Tree, der vi ble møtt av et tegnet univers. Utstillingen forholdt seg direkte til fiksjonen, og parallelt med utstillingens framvekst skrev kunstner og forfatter Linn Cecilie Ulvin tekster som delvis var del av utstillingen, delvis kunne leses separat, slik som den lengre teksten Det utilgivelige, angeren og historier om den tause skogen som du også kan lese i denne katalogen.  Gjennom en rekke observasjoner følger vi en vandring bort: Hun ser seg omkring. Hun har aldri vært i dette området før. Hva hvis hun ikke støter på en sjel på flere uker? I skogen kan hun ikke forvente hjelp av noen. Skal hun ha hjelp, må hun gå tilbake samme veien hun kom fra. Men hun kan ikke gå tilbake. Ikke nå. Nå vet alle om forelskelsen hennes. Hva skulle hun gjøre i byen? Rave alene omkring i gatene? I forbindelse med utstillingen ble det også publisert en bok. Kunstneren James Webb ble invitert til å gjenfortelle sin egen utstilling One day, all of this will be yours, som nettopp hadde blitt vist på Blank Projects i Cape Town, og på den måten nøstet vi sammen ulike kunstneres oppfatninger av det narrative; Bowles’ fragmenterte og assosiative med Webbs strengt kronologiske.

Etter sommeren satte vi oss fore å undersøke kunstnerisk samarbeid i en rekke på tre utstillinger, der hver utstilling ble laget i samarbeid mellom to kunstnere, for på den måten å se hvilke uttrykk dette kunne føre til. En generell observasjon er at prosjektene ble mer omfattende, og strakk seg fysisk ut av vårt eget utstillingslokale. Alle disse utstillingene har hatt til felles at forberedelsene har innebåret reiser og forflytning.

Først ut var Lutz-Rainer Müller og Stian Ådlandsvik med den todelte utstillingen You only tell me you love me when you're drunk, der én del var på Hordaland kunstsenter og den andre var på Holmedalshammaren 67 på Askøy utenfor Bergen. Kunstnerne gjorde huset på adressen Holmedalshammaren 67 om til en skulptur. Huset tilhørte en annen tid, da det ble bygget vinteren 1956/57. Før i tiden bygget man hus for evigheten, mens hus og bolig i dag har endret seg fra å være en kjær nødvendighet til et investeringsobjekt. I hvert fall hvis man skal tro mediene, der boligstoff handler vel så mye om økonomi. Etter hvert som Norge har endret status, fra en nasjon med fornuftige rasjoneringer på det meste til et land med ekstrem overflod, har også vårt forhold til våre omgivelser endret seg. Kunstnerne bygde en modell av huset som de sendte jorden rundt i dårlig emballasje. Den reiste via Beijing, Sydney, New York City og Paris. Skulpturen på Askøy er en gjenskaping av modellen slik den så ut da den kom tilbake. De materialene som er fjernet fra Holmedalshammaren 67, er brukt til å lage utstillingen på Hordaland kunstsenter. Den tyske kuratoren Petra Reichensperger skrev teksten Rapporter fra Hinterland til dette prosjektet der hun blant annet beskrev hvordan kunstnerne ser uforutsigbarheten som en kvalitet. En kveld i utstillingsperioden ble det inviterte til et stedsspesifikt foredrag ved kunsthistoriker Eva Rem Hansen og kunstner og kurator Randi Grov Berger i garasjen på Holmedalshammaren 67. De to diskuterte hvordan skulpturen og prosjektet som helhet plasserte seg i både en kunstnerisk tradisjon, men også i spesifikke lokalpolitiske diskusjoner om både arealplaner og industriutvikling.

I september gjennomførte vi årets andre Utenforprosjekt: Strikkekonsert av Victoria Brännström. Verket som ble framført en lørdag formiddag i Grieghallen var både et eksperimentelt lydarbeid, samtidig som det var en feministisk handling. Gjennom et langvarig samarbeid med Bergen Husflidslag samlet kunstneren en gruppe på ca. 40 kvinner som fikk i oppgave å strikke en konsert. Den ble skapt gjennom at kvinnene satt i en orkesterlignende formasjon med mikrofoner festet til strikkepinnene mens de strikket, og at lyden som ble dirigert fram av Halldis Rønning ble bearbeidet av DJ Ingrid Grønli Åm. Brännström har de siste årene konsentrert seg om å undersøke ulike former for hierarkier, og blant annet sett nærmere på hvilken status tradisjonelt kvinnelige oppgaver og håndarbeid har i dag. Hun har også benyttet seg av kvinneseparatistiske metoder for i prosessen med arbeidene å understreke den tematikken hun tar for seg til enhver tid. Det er også tilfellet for prosessen med prosjektet Strikkekonsert. For tradisjonelle håndverk står produktet i like stor fokus som for moderne produksjon, men assosiasjonene til prosessen som leder mot resultatet for håndverk og håndarbeid peker i helt andre retninger enn bare mot resultatet. Tiden arbeidet tar, drivkraften man må ha for å nå målet, lyst og minner er sterke assosiasjoner som hentes fram i denne performancen. Kulturviter Ingrid Birce Müftüoḡlu var tilstede og har skreve teksten Kvinner, hender og pinner der hun skriver: De smattende lydene som ikke vil eller kan forme seg til forståelige ord er kontrapunktiske med forestillingen om stikking som et av de kvinnelige håndarbeider. I den feministiske kampen for kvinnefrigjøring på 1970-tallet, ble strikking og annet tradisjonelt kvinnearbeid benyttet for å formulere innholdet i en ny kvinnekultur. Dette var tiåret da politikkbegrepet ble utvidet. 

            Deretter fikk vi stifte bekjentskap med universet til Øyvind Renberg og Miho Shimizu i høstens andre utstilling: Upstream. De to er til daglig opptatt av å analysere vårt forhold til den bildeverden og de masseproduserte objektene vi omgir oss med. Denne utstillingen viste både tidligere og nye arbeider, i tillegg til studier for framtidige verk. På den måten pekte de både bakover og framover i tid, og alle verk ble iscenesatt i et sort gallerirom. Upstream pekte framover da de har vært engasjert i et omreisende residency i Hardanger for å skape et verk, en asiatisk bilderull, til Hordaland kunstsenters Utenfor-serie neste år. Til det kommende verket har de blant annet sett nærmere på den stereotype oppfatningen av natur i Norge og hvor sterkt forankret vår visuelle hukommelse er påvirket av massereproduserte fotografier. Kurator og skribent Denise Carvalho skriver i teksten Upstream: Fordypning med drift om bilderullen: Den tjener som en matrise for å revurdere forestillinger om relasjoner, miljøbevissthet, visuell persepsjon og performativ erfaring. Her kan fortellingen være både historisk orientert og (organisk) rekontekstualisert som fortelling, med begynnelse og slutt. Akvarellene demonstrerer for eksempel en posthumanistisk handlingsgang der regionens fugler og dyr går sammen om å redde hverandre fra drukningsdøden, representert ved et hav av smeltende isbreer og glødende himmel, en tydelig kritikk av en menneskeskapt miljøkatastrofe. Et av deres tidligere verk, porselensserviset Rio produsert av Figgjo, var både del av utstillingen og til salgs hos kafeen Sakristiet på Bryggen. På den måten levde også denne utstillingen utenfor gallerirommet.  I forbindelse med utstillingen fikk vi også en innføring i dynamikken mellom den etnografiske vendingen i kunsten og representasjonskrisen i antropologien av antropolog Charlotte Bik Bandlien.

I løpet av høsten fungerte Horaland kunstsener som medkurator for utstillingen Zwischenraum: Space Between på Kunstverein Hamburg i Tyskland, i samarbeid med SWG3 i Glasgow. Denne ble dermed vårt tredje Utenforprosjekt i år. Også her ble samarbeid utforsket, både institusjonelt, mellom kunstnerne som deltok: Oliver Bulas, Nick Evans, Julia Horstmann, Alon Levin, Cato Løland, Ingrid Lønningdal og Ciara Phillips, og andre inviterte gjester. Gjennom en rekke møter mellom kuratorene Annette Hans, Jamie Kenyon og undertegnede ble det utviklet et rammeverk for de kunstnerne som ble invitert til å delta, som etter hvert like mye ble et gjestekunstnerprogram. I invitasjonen til publikum ble dette formatet formidlet slik: En kjent ukjent er noe vi vet at vi ikke vet. Ved å invitere en rekke kunstnere til å bebo en kunstinstitusjon i en avgrenset periode, er det som å invitere det usikre og ukjente inn i utstillingslokalet. Ved å utelate enhver forutsatt tematisk sammenheng mellom arbeidene i denne utstillingen, visste vi at kunstnernes trang til å skape og delta ville bli tydelig, og kunst ville oppstå, men samtidig visste vi lite om hva slags skapelser, deltagelser og arbeider som ville skje. Og når vi bruker ordet ”skje” så er det tilsiktet, siden utstillingen du nå ønskes velkommen inn i er skapt på en gjestekunstnerplattform som er både del av forarbeidet, og fortsatt del av utstillingen. Dermed er også kunstnerne selv tilstede i rammeverket for utstillingen. Muligheten de har for å påvirke utstillingen, også i den tiden publikum har tilgang, er takket være denne plattformen. I løpet av utstillingsperioden på seks uker ble utstillingen montert to ganger, utsatt for mindre endringer gjennom hele perioden i tillegg til å få et omfattende sideprogram med forelesninger og lesesirkler skapt i samarbeid mellom kunstnerne, kuratorene og vertsinstitusjonen.

            Årets siste utstilling var Leila av kunstnerduoen aiPotu, som er de to kunstnerne Anders Kjellesvik og Andreas Siqueland. Gjennom en rekke skulpturer inne i utstillingsrommet og en omfattende endring av Hordaland kunstsenters ytre, ble ulike utilgjengelighetsbegrep knyttet til landområder, historie, gamle tradisjoner og kunnskap problematisert. På samme måte som de to andre duoutstillingene så startet også denne med en reise. Det var på bakgrunn av aiPotus pågående prosjekt The Island Tour at de i mars 2009 ble utfordret til å oppsøke øya Leila i Gibraltarstredet. Reisen ble gjennomført, men målet ble aldri nådd. Øya har siden 2002 vært et ingenmannsland da en suverenitetskonflikt mellom Spania og Marokko nesten endte i en militær konfrontasjon. Øyen er fortsatt strengt militært bevoktet, og den har flere offisielle navn: Det marokkanske navnet Leila stammer fra det spanske ordet ”La Isla” som betyr ”øyen”. På spansk blir øya referert til som persille – ”Perejil”, mens den på berbersk har navnet ”Tura”, som betyr ”tom”. Til utstillingen ble kunstneren og kritikeren Zach Cahill invitert til å gjøre seg opp tanker omkring prosjektet, og allerede til åpningen forelå hans anmeldelse der vi blant annet kunne lese: Øya gjør ikke noe videre av seg, bortsett fra sin status som en eksil-øy. Øya er på en måte et omvendt panoptikon. Det er denne synligheten utstillingen henspeiler på og som kan oppfattes som gjemsel i full åpenhet. Han skrev også en lenger betenkning som du også kan lese i denne katalogen. I forbindelse med utstillingen viste vi filmen Tameksaout av filmskaperen Ivan Boccara. Gjennom flere år med studier og fordypning har Boccara fulgt flere berberfamilier og ulike samfunnsprosesser i Atlasfjellene i Marokko. I denne filmen fra 2005 følger vi en gjeterfamilie der hverdagen vel så gjerne dreier seg om å holde liv i ilden som å mate husdyrene. Filmen er et sakte portrett av tre generasjoner som står overfor en verden i endring.

I tillegg til de seks utstillingene som er beskrevet over så har vi som sedvane invitert to masterstudenter fra Kunsthøgskolen i Bergen til å lage Masterhelger. Vårens kunststudent var Sol Hallset som i utstillingen Belonging. Becoming. Being. konfronterte oss med spørsmålet "hva vil det si å være menneske?" gjennom en enkel tegning av en menneskefigur. Hallset forstørret figurens proporsjoner til å passe inn mellom gulv og tak i utstillingssalen, og på den måten kom hennes diskusjon til syne. Å være menneske handler ikke bare om forholdet mellom sitt eget indre og en ytre overflate eller fasade, men også om relasjonen til andre mennesker. Ikke bare er vi opptatt av hvordan vi fremstår utad, hvordan andre oppfatter oss, vi foretar også stadige sammenligninger der vi måler oss selv opp mot dem vi omgås. Høstens kunststudent var Therese Hoen som i sin utstilling Rammen består ikke av noe annet enn akkurat dette tok utgangspunkt i en betenkning omkring et hus. Etter en prosess der en rekke mennesker tegnet sine egne plantegninger av ett og samme hus skapte hun et verk løsrevet fra tema som eiendom og eierskap. Huset ble i utstillingen holdt sammen av minner og skjøre porselensbeslag, og dermed skapte hun en ny plantegning publikum kunne tre inn i.

Hordaland kunstsenter har som tradisjon å involvere yngre kunstnere, og den siste tiden har vi også invitert inn unge kunsthistorikere til å delta i våre aktiviteter. Vi ser at ved å være åpne for andre enn kunstneres blikk på kunst og dets domene utvider vi diskusjonen på en måte som gagner alle parter. I tillegg til de som har bidratt med betenkninger omkring kunst i forbindelse med utstillingene, så har altså unge kunsthistorikere presentert sine prosjekter og sin forskning for et åpent publikum i serien forelesninger Masterkveld. På den måten ønsker vi også å skape møter mellom studenter og profesjonelle aktører innenfor kunstfeltet og å etablere tettere kontakt mellom det akademiske og det praktiske kunstlivet i Bergen.

I tillegg til å være en formidlingsinstitusjon er Hordaland kunstsenter altså også et fagsenter. Dette er særlig tydelig i vår deltagelse i B-open, der vi legger til rette for at åpne atelier og seminar blir avviklet. I år hadde hele programmet samme overskrift som tittelen på seminaret: Å produsere en kunstscene. Så som i fjor har vi i år også invitert inn en observatør til seminaret, og dette var litteratur- og kunstkritiker Susanne Christensen. Hennes tekst har vi også tatt med i denne katalogen.

Vi ønsker hele tiden å bidra til diskusjon og kontinuerlig å være sjenerøse med de tankene som oppstår innefor vårt rammeverk. Derfor ber vi alle gjester i vårt gjesteprogram om å holde en presentasjon av sitt eget arbeid, et tema de er interessert i eller hvilke planer de har mens de er i Bergen. Vi har blitt presentert for et bredt spekter av aktiviteter og tanker, og til og med blitt invitert med på piknik. Våre gjester i 2010 har vært: Hyunjin Kim (kurator, Sør-Korea), Margret Holz (kunstner, Tyskland), Daniela Castro (skribent og kurator, Brasil), Marco Bruzzone (kunstner, Italia/Tyskland), Bertram Haude (kunstner, Tyskland), Juan Andres Gaitán (kunsthistoriker og kurator, Canada/Nederland), Maija Rudovska (kunsthisoriker og kurator, Latvia), Cécile Belmont (kunstner, Frankrike/Tyskland), Johan Lundh (kurator, Sverige) og LeRoy Stevens (kunstner, USA).

I tillegg til å legge til rette for offentlig debatt, ønsker vi også å være et romslig sted som gir plass til ulike utforskinger. Gjennom et samarbeid med to andre institusjoner, Baltic Art Center – BAC i Visby og Fabrikken for Kunst og Design, FFKD i København, har vi opprettet et Collaborative Research Residency der en gruppe på tre samarbeidspartnere kan samles i en måned for å forske på et selvvalgt tema.  Den første gruppen som ble ønsket velkommen i Bergen var Miriam Fumarola, Marti Manen og Katarina Stenkvist som satt seg fore å undersøke muligheten for ny tenkning omkring kjønn og representasjon innefor kunstinstitusjonen. Som gjest inviterte de Olav Fumarola Unsgaard.  Sammen ønsker de å utforme praktiske og fungerende metoder ved å studere hvordan ulike former for diskriminerende maktstrukturer samhandler, og i desember holder de både presentasjon og workshop for et interessert publikum. På BAC var Namik Mackic, Samir M’kadmi og Camilla Shim Winge og på FFKD var Andjeas Ejiksson, Virginija Januškevičiūtė og Valentinas Klimašauskas.

Også i år har vi hatt et vitne som har fulgt oss gjennom hele året. Kunstneren Anne Marthe Dyvi, som gikk ut fra masterprogrammet på Kunsthøgskolen i Bergen i år, har gjort seg opp en del tanker omkring hva Hordaland kunstsenter er og kan være i sin tekst Promemoria.

Avslutningsvis kan det være verdt å nevne at vi i 2011 kommer til å fortsette med utstillinger, presentasjoner og gjesteprogram, men at vi i tillegg vil fokusere på at det er Hordaland kunstsenters 35. år, og vi ønsker alle velkommen til et jubileumsprogram som manifesterer seg gjennom hele året!