Hordaland Kunstsenter

På Hordaland kunstsenter har det i 2009 gjennom syv utstillinger og to Masterhelger forsiktig pågått en diskusjon av hva et kunstobjekt er. Sammen med kunstnere, kuratorer, skribenter og selvsagt publikum har ulike innfallsvinkler og synspunkter fått spille fritt, og som en oppsummering tilbyr vi denne retrospektive katalogen både i trykket versjon, men også som nedlastbar fil fra våre websider. Vi ønsker at vår felles produksjon skal nå så mange som mulig, samtidig som det er en metode for å vrenge kunstsenteret og dets arkiv ut mot kunstoffentligheten der vi med største selvfølge skal delta aktivt. Katalogen er designet av Ole Kristian Øye på Klipp og Lim. 

FORORD
Å oppsøke en kunstinstitusjon som publikummer er å oppsøke et sted man har helt spesifikke forventinger til, forventinger om å oppleve noe. Kanskje har man også forestillinger om hvordan man skal oppleve når man kommer gjennom dørene. Gjennom det siste året har vi forsøkt å skape debatt omkring hva det er man finner på Hordaland kunstsenter gjennom ikke alltid helt oppfylle disse forventingene om hvordan man skal oppleve og på den måten forsiktig forskyve opplevelsen. Uten offentlig å definere et tema eller en agenda på forhånd har vi brukt vår tid på å diskutere hva et kunstobjekt fra i dag er, lest i forhold til de helt spesifikke rammene som er Hordaland kunstsenter. Å forsøke å skape diskusjoner omkring ett tema uten å avsløre hva temaet er på forhånd, har vært en øvelse i å se bort fra hierarkiet mellom institusjon og publikum, der institusjonen allerede har bestemt hvilken diskusjon kunsten skal føre til. Metoden vi har brukt for å bryte ned dette hierarkiet har vært å la alle utstillingene bestå av nyproduksjoner, enten kunstneriske eller kuratoriske. På den måten har både institusjon og publikum møtt utstillingene med like mye informasjon. Det har vært snakk om en rekke nye møter og bekjentskaper. Og gjennom disse er kunstobjektets fysiske parametre blitt undersøkt, i tillegg til hvilke rammer vi faktisk har på Klosteret. Verk og utstillinger har vært alt fra nesten ikkeeksisterende til altomfattende. Vår drivkraft har vært ønsket om å delta i samtiden, og for å gjøre det må vi bestrebe oss å agere synkront med denne tiden uten forutinntatte meninger. En måte man kan gjøre ette på er å invitere samarbeidspartnere til å tenke nytt, og tålmodig å støtte dem mens de lager nye arbeider som skal vises offentlig for første gang på kunstsenteret. Det er veldig lite generelt ved en sånn arbeidsmetode, men veldig mye spesielt og ekstraordinært. Vårt ansvar har vært å forberede alles møter med kunsten ved å utvikle rammene rundt prosjektene. Uten å ty til estetisering eller tolkning, men insistere på nyproduksjon, er det blitt bestilt tekster, diskusjoner og presentasjoner som følgesvenner til utstillingene for å hjelpe til med oversettelse av det som har skjedd i utstillingene. På den måten har vi også etablert denne rammen rundt utstillingene. Alle utstillingene i 2009 har det til felles at de er forankret i det lokale kunstmiljøet, men griper om seg og inkluderer noe større. Eller sagt på en annen måte; de inkluderer seg selv i en større hverdag. Uten å vente på invitasjon tar Hordaland kunstsenter denne plassen sammen med dem vi jobber med. Allikevel kan man ikke påstå at programmet viser en lokal ensrettet identitet. Det har heller ikke vært poenget å definere en slik lokal identitet, noe som ville skapt et trangt rom rundt både utstillingene og det lokale. Derfor har vi heller ikke på forhånd ønsket å definere en essens i utstillingene som så skulle oversettes til ett kontekstuelt eller visuelt landskap. Det kan vi tillate oss her, i denne retrospektive katalogen, og det er altså kunstobjektet som har vært vår interesse i år. Gjennom utstillingene har Hordaland kunstsenter flere ganger beveget seg i nærheten av ytterkanten av sin egen komfortsone, men dersom man gjennom et år ikke gjør det vil man forbli en institusjonell struktur som stivner. Som ikke er i stand til å delta aktivt med diskusjoner og kanskje til og med nyskaping. I tillegg til alle de allerede publiserte ekstene som har fulgt hver utstilling har Are Hauffen fått i oppdrag å følge hele 2009-programmet. Resultatet er en observasjonsrapport med tittelen I tillegg til eye candy. Hauffen har både fungert som et vitne, men også som en kritisk partner. Gjennom å invitere en kunstner og skribent til å følge vår aktivitet har vi hele tiden være tvunget til å se oss selv i sammenheng med et kritisk publikum.

Tekster
Tidligere leder av Hordaland kunstsenter, Mari Aarre, har skrevet teksten Refleksjonsposisjoner til utstillingen og prosjektet posisjoner av Aud Marit Skarrebo Holmen om hennes arbeid med å beholde språket vagt og åpent. Vi har fått publisere et utdrag av en lengre tekst av dramaturgen Bojana Bauer med tittelen Sjelens mekanikk om Pedro Gómez-Egañas metoder og arbeider i anledning hans første separatutstilling i Norge; Might arrives. Utstillingssituasjonen DIG IT følges av en dialogtekst med samme tittel skrevet av kuratorene Linus Elmes og undertegnede. Kurator Erlend Hammer endte opp med å bruke tekstrommet som følger utstillingen som springbrett for hele sitt prosjekt Kuratert av Erlend Hammer med teksten Til forsvar for eye candy. På bakgrunn av tidligere interesse for HC Giljes arbeider ble kunstner og teoretiker Mitchell Whitelaw invitert til å skrive sin tekst Akkurat her, akkurat nå - HC Giljes spesifikke nettverk til utstillingen blink. Og i tillegg til å delta i seminaret Eeny, Meeny, Miny, Moe… skrev Glenn Adamson teksten Tidsmarkering til gruppeutstillingen That was then… This is now kuratert av Heidi Bjørgan. Som et utvidet rom rundt årets B-openseminar ble forfatter og skribent Mette Karlsvik invitert til å skrive en rapport fra seminardagen som vi trykker her, sammen med en tekst skrevet av kuratorduoen Firth-Eagland&Lundh spesielt til B-open 2009. Karlsviks B+o+b – Snakk + snakk + skrift er en blanding av dokumentar og fiksjon, mens Firth-Eagland&Lundhs Hva er alt dette snakket om snakking i kunsten? er en tekst i samtaleform der det snakkes om nettopp det å snakke om kunst. Lesningen av alle disse tekstene gir et godt bilde av hvordan vi forholder oss til kunst i dag; de tydeliggjør paradigmet som tilsier at kunsten er både tids- og stedsavhenging.

Forum
En annen måte våre utstillinger er satt i sammenheng på er gjennom presentasjoner. Forum er i dagligtale beskrivelsen av et sted der en sak hører hjemme, den forsamling, institusjon eller situasjon der en sak kan tas opp. Vi opplever at Hordaland kunstsenter er et sted der diskusjonen omkring kunst kan foregå. Ideen har vært å la temaer og interessefelt krysse over hverandre, oppløse seg i hverandre og til tider la sammenhengen mellom presentasjon og utstilling nesten bli borte. I tillegg har vi hatt presentasjoner fra våre gjester og som vanlig vært medarrangør av årets B-open-seminar. På den måten er vi, våre gjester og vårt publikum aktive deltagere i samtalen om kunst. Kunstneren Lisa Torell presenterte sine egne arbeider siste dag for utstillingen posisjoner av Aud Marit Skarrebo Holmen, og diskuterte hvordan hennes praksis defineres av språket hun bruker. Torells arbeider er ofte stedsspesifikke og tar for seg hvordan man gjennom tekst kan lese et samfunn, hvordan man bedømmer og tar posisjon gjennom språk og videre hvordan det gjør det mulig å lese et helt samfunn. Hun snakket spesielt om sitt arbeid Spara plats till mina otydliga syften, som er en stedsspesifikk installasjon oppført flere steder. Den består ev en tekst som beskriver hvordan mennesket til alle tider har forsøkt å kartlegge sine omgivelser, og dermed gi dem mening. Torells verk er et monument over de steder som ikke har noen uttalt mening, og oppfordrer publikum i sin tekst å bevare disse stedene. I tilknytning til utstillingen Might arrives inviterte vi til presentasjonen og samtalen On articulating works and places med kuratoren Abdellah Karroum og kunstneren Pedro Gómez-Egaña. Karroum presenterte ideer knyttet til hvordan vi hele tiden må finne opp et nytt språk for å beskrive og snakke om kunstverk, og utfordringen det er når verk presenteres andre steder enn de opprinnelig er laget. Videre diskuterte han utstillingen og verket Might arrives med Gómez-Egaña. Hvordan verket nærmest stoppet tiden, og var en konstant lovnad om at noe skulle skje. Gómez-Egañas performance for video Anytime Now, som Hordaland kunstsenter kuraterte til den første Brusselbiennalen for Karroums biennalebidrag Le Monde Autour De Vous i 2008 ble også vist og diskutert. På samme måte som verket Might arrives forholder kunstneren seg her også til et innenfor og et utenfor kunstrommet. Utstillingssituasjonen DIG IT ble også fulgt av en samtale under åpningshelgen. Linus Elmes og kunstner Ylva Ogland samtalte om Oglands bidrag: hennes far Bengt Lagerås' maleri uten tittel fra 1974, samme år som Ogland ble født. De diskuterer relasjonen mellom hennes og hennes fars arbeider sett i lys av hennes oppvekst. Lagerås’ maleri er det verket i situasjonen som hadde en markant ramme rundt seg, da det hang på et gult felt på veggen. Ogland fortalte at det alltid har hengt på en gul vegg i Lagerås’ hjem, som var som et museum. Han forholdt seg ikke-hierarkisk til sin egen samling av bilder og objekter, og betydningen av samlingen lå i selve sammenstillingen. Ogland fortalte også hvordan hun som liten hele tiden forsøkte å tolke bildet; ørnens vinge som dekker over månen, lyset fra månen som lyser opp scenen fra baksiden og de to krigernes kamp på kanten av stupet. Hun leste hele tiden de to krigerne som sin egen far, fanget i en umulig situasjon som aldri så ut til å kunne løses. I forbindelse med, men og så som en integrert del av, prosjektet Kuratert av Erlend Hammer, inviterte vi til lunsj og samtale med publikum. Etter en kort introduksjon ble det åpnet opp for spørsmål fra publikum. Formatet var valgt med tanke på at prosjektet trengte et forum der kuratoren skulle kunne svare på spørsmål som hadde dukket opp både offentlig og ikke-offentlig i løpet av prosjektets gang. Reaksjonene fra publikum var ulike, alt fra de som synes det var provoserende at en kurator hadde latt et utstillingsrom stå tomt til de som ikke kunne forstå hvordan et slik prosjekt hadde fått så mye oppmerksomhet. Forholdet mellom utstilling og publikum ble diskutert, så vel som utstillingsrommets status. Denne samlingen kom ikke fram til noen konklusjon, og det var heller aldri målet med samtalen. Samtalen mellom kurator og publikum var målet, og målet ble nådd. I tillegg til at kunstner og kurator Line Halvorsen var invitert til å snakke siste dag av utstillingen blink, holdt også HC Gilje selv en presentasjon der han kartla prosessen bak utstillingens to verk. Han snakket blant annet om sine tanker omkring bevegelse som bakgrunnsmateriale, og hvordan skygger kan ses på som en helt egen måte å vise tid på. I tillegg viste han hvordan rommet han jobber i nærmest smelter bort bare ved å peke på hvordan lys kan skape både mørke og perspektivillusjoner. Halvorsen ga en presentasjon omkring sitt arbeid med å kartlegge kunstneren som figur, samtidsaktør, kollega og myte. Dette arbeidet startet da hun laget intervjufilmen Kunstakademiet i Oslo 100 år sammen med Astrid Skumsrud Johansen tidligere i 2009, som hun også viste utdrag av. Tittelen til presentasjonen, Selvportrett med bandasjert øre, hentet Halvorsen fra van Goghs maleri med samme navn, fordi dette bildet kan fange mange av de stereotype holdningene til kunstneren som figur man kan finne i samfunnet: ”Hvis et øre helt reelt er kappet av, et bløende øre, et manglende øre, et blødende kjempesår, da må man faktisk bandasjere hele hodet. Og jeg tenkte at det var noe fint med bildet på kunstneren som har mistet en del av hørselen, som går rundt og hører mono og orienterer seg mer etter øynene” I forbindelse med utstillingen That was then… This is now kuratert av Heidi Bjørgan, komponerte Bjørgan også heldagsseminaret Eeny, meeny, miny, moe… I løpet av dagen ble flere aspekt ved samtidens kunsthåndverk diskutert av kunsthistoriker Glenn Adamson, leder av forskningsavdelingen ved Victoria & Albert Museum, London og forfatter av boka Thinking Through Craft; Synnøve Vik, kunsthistoriker, kritiker og formidlingskonsulent i Norske Kunsthåndverkere; Hans Stofer, metallkunstner og professor ved Royal College of Art og kunstneren Anders Ruhwald. Viks bidrag er bearbeidet til tekst, og kan leses i denne katalogen.

Gjester
I tillegg har våre gjestekunstnere i 2009, begge fra Sverige, presentert sine kunstnerskap. Gjennom å vise dokumentasjon fra flere av sine prosjekter viste Victoria Brännström hvordan hun involverer ulike grupper i sine verk for å diskuterer de nettverk som oppstår mellom mennesker i samfunnet. Blant annet ble vi fortalt hvilke sterke reaksjoner et verk som Antippa på Iaspis vekte, da det i tråd med den anarkafaministiske kafeen Antippas politiske filosofi var et kvinneseparatistisk arrangement. I Bergen gjorde Brännström undersøkelser for produksjonen av et verk med en gruppe kvinner, som Hordaland kunstsenter vil være medprodusent for i 2010. Felice Hapetzeder viste tre av sine seneste arbeider i en screening. I løpet av sitt opphold i Bergen fullførte han postproduksjonen på andre del i videoserien Limits of forgiveness, der han gjennom intervjuer beskriver hendelser som de som er intervjuet ikke selv har opplevd, men som de er påvirket av i oppveksten gjennom foreldre. Han undersøker stadig forholdet mellom nasjonalitet, etnisitet og seksualitet.

De fleste besøker våre utstillinger en kort tid, men med denne katalogen forsøker vi å strekke tiden utstillingene kan oppleves samtidig som vi vrenger kunstsenterets arkiv ut.

Anne Szefer Karlsen
Bergen, januar 2010