Hordaland Kunstsenter

La oss ta en omvei

Forord til Retrospektiv katalog 2011 av Anne Szefer Karlsen, leder av Hordaland kunstsenter.

I 2011 har vi markert at Hordaland kunstsenter er 35 år, og vi har skapt et program som har utforsket historie(r) og framtid(er) med utgangspunkt i ulike temaer og institusjonelle rammeverk.

Vi startet året med å stille en rekke spørsmål vi mente var passende å stille i samtiden: Trenger vi å se nærmere på fortiden? Hvordan forbereder vi oss på framtiden? Er det mulig å agere som om samtiden er uavhengig av både historie og framtid? Eller ligger historie og framtid alltid på lur? Kanskje er samtiden holdt fast av historie, samtidig som den jager mot framtid? Gjennom fem utstillinger, forelesninger og seminar, i tillegg til nyproduserte tekster har vi samarbeidet med mange og ulike stemmer fra flere deler av verden, og dermed fortsatt å innta den dobbeltrollen det er å være en formidlingsinstitusjon og et fagsenter på samme tid.

Dette jubileumsprogrammet har med vilje unngått en selvmytologiserende innfallsvinkel, men heller fokusert på ideen om historie(r) og framtid(er) som samtidens rammeverk. Nostalgi og håp, å lengte etter det som har vært og lengte etter det som kommer, kan fungere som poetiske forestillinger i forhold til årets program.

Utfordringen har vært å finne ut hvordan vi kan lære oss å tenke nytt og finne nye metoder for å forstå forholdet mellom historie og framtid som er skissert i innledningen, med andre ord: hvordan forstå vår samtid. Det finnes ingen direkte vei til dette, så vi har måtte ty til omveier. Via omveier kan vi finne fram til stemmer som er trent i å utforske områder der mulighetene er uendelige.

Men før vi kommer fram til detaljene omkring årets program; la oss ta en omvei! Vi begynner med et eksperiment i visualisering: Prøv å beskrive tiden som omslutter en hendelse som et bilde, for eksempel den tiden som omslutter en kaotisk hendelse der utfallet er uvisst. Denne tiden befinner seg i hendelsens sentrum, men går så fort at den nesten er umulig å ta inn over seg. Tiden i et slik sentrum er kort, hurtig og forvirrende. Det er i denne tiden vi må stole på reflekser og intuisjoner, fordi det ikke er tid til å analysere eller reflektere over hendelsen som finner sted. Det er som om tiden ikke eksisterer i sentrum av en hendelse, eller sagt på en annen måte; det er som om den står stille fordi alt går for fort. Vi kan visualisere denne tiden som en prikk. Raskt og intuitivt setter vi en prikk på arket. Hendelsen trenger aldeles ikke være så dramatisk. Hverdagens tid går også fort. (For eksempel kan hendelsen være at noen kom til å ripe opp et negativ.)

La oss deretter fortsette med å se på tiden som ligger utenfor hendelsens sentrum. Vi tegner en stor sirkel omkring prikken, og dermed blir prikken hendelsens sentrum. I ytterkant av sirkelen går tiden sakte. Det tar lenger tid å bevege seg rundt hendelsens senter enn å erfare den; vi har bedre tid. Tiden her ute i kanten varer lenger, er langsom og oversiktlig, og vi får tid til å stoppe opp og analysere og reflektere over både hendelsen i sentrum, men også den avstanden vi nå har til hendelsen. (I denne tiden finner vi for eksempel at noen prøver å forhandle fram en kontrakt.)

Det er i spennet mellom disse to størrelsene, prikken i midten og sirkelbevegelsen rundt den, at historien oppstår. Det er innenfor denne sirkelen vi blir enige med hverandre om hva som har hendt. Det er i dette landskapet vi vender oss mot øyenvitnet som beskriver hendelsen. (Her vil vi for eksempel kunne finne en beskrivelse av hvordan kunnskapen om å bygge en felle overleveres fra en person til en annen.)

I ytterkanten av sirkelen skapes vårt perspektiv. Sirkelen er nemlig så stor at vi ikke klarer å bevege oss rundt hele, men bare langs en del av omkretsen. Hele tiden har vi sammen med øyenvitnet blikket rettet mot sentrum av sirkelen for å forstå hendelsen som har funnet sted. Ubevisst, men i et forsøk på å analysere og reflektere, skaper vi et kakediagram. Dette triangellignende utsnittet av tiden omslutter hendelsen og blir til vår oppfatning av sakens kjerne. (Et arkiv er for eksempel et ypperlig eksempel på hvordan man skaper fysiske kakediagram.)

Kunsten har de siste tiårene påtatt seg rollen å lage ulike sammenstillinger av tiden som befinner seg innenfor sirkelen vår. Kunstneren foretar dypdykk ned i arkiver og skaper usymmetriske utsnitt av sirkelen, eller setter i gang aksjonistiske hendelser som er slike raskt nedtegnede prikker. (Dette kan vi se ved for eksempel å sammenstille flere kunstverk som er laget med tilsynelatende samme teknikk.)

Utfordringen vår nå er å se ut over den modellen som her er skissert opp. Kunsten kan ikke bare se tilbake på historien, og dermed nyansere vår forståelse av oss selv og av verden. Den kan og må romme noe mer, den kan gi oss muligheter til å bli utfordret og ta omveier som ligger utenfor sirkelen: Kunsten gir oss en opplevelse av at mulighetene er uendelige i det vi ikke kjenner. Forestillingsevnen beriker verden og gjør tiden vi lever i uendelig tilgjengelig uten å anta at størrelser som økonomisk vekst eller framskritt er våre eneste mål. La oss se nærmere på om vi er i stand til å benytte oss av vår forestillingsevne. La oss begynne med å skape en større forestilling av vår samtid.

Om vi går tilbake til modellen vi tegnet opp på vårt imaginære ark tidligere: Hva om vi ikke bare retter blikket mot midten av sirkelen. Hva om vi snur oss og ser ut av sirkelen? Hva finnes der ute, om ikke vår egen forestillingsevne. For å snu oss må vi benytte oss av er både intuisjon og refleksjon, både analyse og refleks. På en god dag finner vi kunsten der ute. Og det siste året håper vi at Hordaland kunstsenter har vært med på å skape et sted hvor akkurat kunsten har funnet sted.

Len Lye var årets første utstilling. Her viste vi seks av hans filmer skapt mellom 1935 og 1979: A Colour Box (1935), Trade Tattoo (1937), Swinging the Lambeth Walk (1939), Rhythm (1957), Free Radicals (1958, omarbeidet 1979) og Particles in Space (1957). I tillegg bestilte vi tre spesialskrevne lydarbeider fra Espen Sommer Eide, Lasse Marhaug og Maia Urstad til hans film Tusalava (1929), en film hvis lydspor er forsvunnet, til et kveldsprogram vi kalte Len LIVE! Utstillingen var ikke en retrospektiv utstilling i den forstand at vi prøvde å gi en definitiv forståelse av Lyes kunstnerskap, men heller en undersøkelse av hvordan vi kan forholde oss til hans arbeider i dag.  Lyes utgangspunkt var hele tiden bevegelse, og hans filmer ble skapt med nye metoder; han skrapte opp og malte direkte på celluloidfilm, såkalt ”direkte film”. På den måten kunne han utforske uttrykk på en ekspressiv måte som ellers ikke ville være mulig innen filmmediet. Lye undersøkte også skala i sine skulpturer, og noen ganger laget han flere versjoner av samme verk i ulik størrelse. Dermed trakk han også ideen om originalitet i tvil. I tråd med hans interesser skapte vi en situasjon hvor publikum måtte bevege seg i forhold til filmene for å se utstillingen, og innenfor et avgrenset område i galleriet flyttet filmene seg mellom skjermer i ulike størrelser i en tilfeldig rekkefølge. Ofte blir vi i utstillinger konfrontert med et statisk oppsett og en kalkulert presentasjon. Gjennom ny teknologi som ikke var tilgjengelig for Lye i hans livstid, skapte vi en mulighet til å se alle filmene på ulike måter.

Det er flere grunner til at Hordaland kunstsenter, som en del av programmet for vår 35-årsmarkering, for første gang viste en separatutstilling av en avdød kunstner. Den viktigste grunnen var i dette tilfellet vårt fortsatte engasjement for å undersøke hva kunstnere i dag interesserer seg for og vil diskutere. Lyes arbeider ble første gang omtalt på Hordaland kunstsenter da kunstner HC Gilje holdt en selvpresentasjon i forbindelse med sin egen utstilling, blink, hos oss i 2009.  Med Len Lye er vår institusjonelle vilje å ta en av Bergens kunstneres interesse for en annen kunstners arbeid på alvor, og vi inviterte Gilje til å kuratere utstillingen sammen med oss.

Gjennom høsten 2010 og våren 2011 samarbeidet vi med den egyptiske kuratoren Sarah Rifky, og hun skapte utstillingsprosjektet The Bergen Accords der hun med utgangspunkt i avtalen, eller kontrakten, skapte et tredelt prosjekt. The Bergen Accords begynte 1. mai på Torgalmenningen med oppsetningen av den levende skulpturen If not Us, Who? If not Now, When? av kunstnerduoen Anetta Mona Chişa og Lucia Tkáčová. Dette verket fungerte som en prolog til den neste delen av prosjektet, en separatutstilling på Hordaland kunstsenter med nye og til dels stedsspesifikke arbeider av kunstneren Oraib Toukan som fikk tittelen This one is for the birds. Toukans arbeider ble på mange måter til gjennom direkte forhandlinger med kurator og institusjon, i tillegg til rent fysiske forhandlinger med utstillingsrommet. I tillegg til dette støttet vi Rifky i det at hun ønsket å føre fram et forslag om permanent å endre Hordaland kunstsenters navn, en prosess som fikk tittelen Name Change Act og som var en del av kunstsenterets indre anliggende fram til 1. september da styret på bakgrunn av innkomne forslag fra 26 kunstnere og kuratorer vedtok at vi skulle beholde vårt navn.

Det bør nevnes i denne sammenhengen av vår kollega Sarah i tiden opp mot utstillingen ble utfordret til å tenke prosjektet på nytt og på nytt, takket være den ekstraordinære situasjonen som oppsto i hennes hjemby, Kairo. Prosesser som startet i februar i år, og som fortsatt pågår, har nok vært med på å forme The Bergen Accords og vil nok være med på å forme måten vi ser på akkurat dette prosjektet i lang tid.

I 2011 var det første gang på mange år at Hordaland kunstsenter hadde en utstilling åpen over sommeren. Vi valgte å vise et verk av kunstneren Omer Fast, Nostalgia fra 2009,  som er et tredelt omhyggelig oppbygget filmnarrativ der han bruker øyenvitnet som kilde. Hans arbeid balanserer mellom det sannsynlige og fiktive, og nerven gjennom loopene, skjermene og projeksjonene er sympatisk, muligens til og med empatisk.   Verket ble vist første gang på South London Gallery, og springer ut av intervjuer med immigranter i Storbritannia.  Immigrantene blir fortellere, og gjennom det som i europeiske øyne ser ut til å være et postapokalyptisk samfunn blir vi gjennom et filmatisk rollebytte selv gjort til øyenvitner av immigrantens hindre og vanskeligheter i det ”vi” prøver å søke tilflukt i det lokkende fredelige og velstående Afrika.

Påstanden i verket er enkel nok i dét det setter en virkelig situasjon for mange på hodet, dermed benytter Fast et gammelt fortellertriks for å la ”sannheten” skinne gjennom. Men denne påstanden vevde også et sammensatt nett av spørsmål som var og fortsatt er viktige å stille i den nordeuropeiske sammenhengen. Det er naivt å tro at alle ville, hadde de hatt sjansen, bryte opp og migrere. Samtidig er det naivt å tro at all migrasjon er frivillig. I spenningen mellom disse to påstandene er et vidstrakt felt fylt av begrunnelser, forpliktelser, håp, drømmer og krefter. Dessverre forsvinner dette feltet i mediebildene og debattene, noe som gjør at vi mente at akkurat dette verket var viktig å se, diskutere og oppleve. Uventet ble også vår sommerutstilling aktualisert av hendelser utenfor kunstsenteret med hendelsene den 22. juli i Oslo og på Utøya.

Etter en turbulent sommer, åpnet vi et nytt utstillingsprosjekt som Hordaland kunstsenter og kunstneren Elsebeth Jørgensen har arbeidet med siden 2008. I begynnelsen av 2010 startet vi den praktiske gjennomføringen av  det som ble til Ways of Losing Oneself in an Image. I godt samarbeid med Billedsamlingen ved Universitetet i Bergen – Avdeling for spesialsamlinger, og spesielt deres førstebibliotekar Solveig Greve, fikk denne utstillingen flere elementer til å gå opp i en høyere enhet. Alt materialet til verket ble hentet fra Billedsamlingen, og likt et arkiv skapte Jørgensen et verk med flere enn en inngang. Hennes arbeider har i flere år sirklet omkring ulike ideer om stedsdokumentasjon, historisitet og montasjefortelling, samt hvordan arkivariske prosesser og konstruksjonen av kollektiv hukommelse fører til ambivalens og dilemmaer knyttet  til ideer om bevaring, utvelging, systematisering og betydningen av det subjektive blikket.

Jørgensen iakttok dette arkivet som helhet i et år, og i Ways of Losing Oneself in an Image ble de historiske dokumentene sammenstilt med hennes egne kunstneriske registreringer. Prosjektet springer ut av en interesse for bildearkivets poetiske narrative potensial og den utilgjengelige delen av samlingen her i Bergen; det enda ikke registrerte materialet, i tillegg til stedets eget meta-arkivmateriale. I Jørgensens bearbeiding av dette materialet ble fakta blandet med fiksjon, og hun reflekterte over hvordan historisk informasjon kan brukes som en hypotetisk fundering over vår forestilling om framtiden.

Årets siste utstilling ble kuratert av Glenn Adamson, som er leder av forskningsavdelingen og av masterstudiet ved Victoria & Albert Museum i London. I møte med et mye mindre utstillingsrom enn han vanligvis er vant til ble dette en utforsking i miniatyr av forholdet mellom tekstil og fotografi. Som Adamson skriver i innledningen i sin tekst som følger utstillingen: Tekstiler og fotografi: de to mediene later i første omgang til å være uforenlige. På den ene siden har man et møysommelig langsomt håndverk, og på den annen en umiddelbar og automatisk prosess. Den ene er skapende, den andre registrerende.
Utstillingen fokuserte på muligheten som finnes i Jaquardveven til å forene disse to teknikkene, og viste vevarbeider av kunstnerne Chuck Close, Lia Cook, Kari Dyrdal og Johanna Friedman som sammen skapte et fotografisk landskap i utstillingen gjennom ulike tilnærminger til og bruk av samme teknikk. Karina Presttun videreførte de mulighetene som finnes for lagvis oppbygging av bilder i digital fotobehandling til et romlig uttrykk i sitt stoffcollage, og Sabrina Gschwandtner og Kate Nartker benyttet en annen krysspollinering av de to mediene gjennom sine videoarbeider: Gschwandtner gjennom en dokumentarisk video som mest kan betegnes som et lydstudie som spredte seg gjennom rommet og Kate Nartker gjennom en time-lapse video av vevde stillbilder som sammen ble til utstillingens andre videoarbeid. 

I tillegg til årets utstillinger har vi arrangert våre sedvanlige Masterhelger, der vi i år har vist to ulike installasjoner. På våren laget Jason Dunne installasjonen Potemkin Village der en mannsfigur i ulike størrelser repeteres nesten i det uendelige og skaper et samfunn betrakteren ikke automatisk kunne få innpass i, og på høsten gjenskapte Gabriel Johann Kvendseth et arbeidsrom i gallerirommet som huset hans installasjon Prototyper: ARSENAL.

Selv om vi har benyttet hele året til å føre en diskusjon om histori(er) og framtid(er) som en ett år lang jubileumsmarkering, ønsket vi allikevel å markere året med en feiring av det spesifikke. I oktober inviterte vi dermed til seminaret Et lite stykke anti-historie der vi inviterte fire kunstnere som tidligere har hatt utstillinger  på Hordaland kunstsenter til å snakke. Torbjørn Kvasbø (separatutstillinger i oktober 1987 og mars 1993), Talleiv Taro Manum (separatutstilling i mai 1998) og Eva Kun (separatutstillinger i september 1988 og mai 2003) holdt forelesninger og presentasjoner og Kurt Johannessen (flere performancer og separatutstillinger i september 1988 og mai 2004) holdt et performanceforedrag spesielt for anledningen.

Dette seminaret var altså  ikke snakk om en omfattende institusjonell historieskriving, men heller et stykke anti-historie,[1] i det at vi beskrev den tiden vi har holdt til på Klosteret 17  (siden 1985) gjennom de minste, og mest avgjørende, bestanddelene: et utvalg konkrete utstillinger representert gjennom kunstnerne hvis verk ble vist.

Når man står ovenfor en institusjons historie, så kan man få følelsen av å være både overrumplet og overkjørt. Det å ville tematisere en slik historie stiller krav, og byr på en del utfordringer. Spesielt siden institusjonen og dens hverdag jo skal opprettholdes i samme åndedrag som man snur seg tilbake og ser på historien. Vi ble tvunget til å ta en del drastiske valg i forberedelsene av dette seminaret, som vi mener har gjort dette til både et poetisk og et konstruktivt innlegg i forhold til hva et kunstsenter kan være. Ved å velge å fokusere på den tiden Hordaland kunstsenter har eksistert på Klosteret ble mye av det som ble sagt denne dagen ikke bare abstrakte minnebilder, men nærmest mulig å ”fysisk etterprøve”. Vi var i stand til å si at det var DETTE som skjedde HER. I tillegg førte våre rammer til at vi utelukkende å fokusere på kunsten som var blitt vist.

Nå kan det sies at det å feire at en institusjon er 35 år er et merkelig jubileum å markere. Og det er det. Grunnen til at vi har benyttet denne anledningen er at kunstsentrene i Norge er formidlingsstrukturer vi mener ikke verdsettes nok, og deres rolle som både publikums og fagfelts felles kunstinstitusjoner feires veldig sjelden. Det ville vi gjøre noe med, og håper at vi har lykkes.