Hordaland Kunstsenter

Hamdi Attias utstilling på Hordaland kunstsenter i Bergen presenterer ett verk, ett sted og én gjenstand. Kunstnerens fremlegg tar utgangspunkt i virkelighet og ender i fiksjon. Han utforsker vår forestilling om det å forme et kunstverks utseende. I dag, i en tid med økologisk panikk, er kunstverkets betydning blitt relativ. Hva er så relativisme for kunstneren, etter en tid med visshet?

I samarbeidsprosjektet World Map, som har vært under utvikling siden 2004 og blitt vist flere steder, tar Hamdi Attia for seg virkeligheten og fremkaster noe som fremtrer som en projeksjon av muligheter, noe som er grunnleggende for hans kunst. Et velbegrunnet kunstverk fyller en tid og sted som er lenger og større enn utstillingens varighet og rom. Kunstverket trer frem (eller hender) og forteller sin egen historie, men hva med historien? 

Mens menneskers handlinger som er styrt av politiske mål kan virke inn på planetens økologi, setter kunsten spørsmålstegn ved dette forholdet mellom den politiske dagsorden og økologiske problemstillinger. Et av spørsmålene blir dermed hvordan et kunstverk kan bidra til debatten omkring de økologiske utfordringene planeten står overfor. Kunstnere tar i bruk vitenskap, filosofi og poesi for å skape et språk som kan bryte gjennom begrensninger av forskjellig art. Grensen mellom Archipelago, a World Map og virkeligheten er svært flytende i den forstand at de visuelle elementene er inspirert av eksperimentelle deler av verden som ekstremt kontrollert. Kunstneren skaper et paradoks ved å utforme en tilsynelatende fri verden ved hjelp av fragmenter av avstengte rom, flytende deler uten stengsler og rutenett. Hva er kjensgjerninger? 

Kunsthistorien kan i dag ikke skape mening dersom den ikke også omfatter minner, eller hvis den er løsrevet fra verdens evige rundgang. Det som skiller kunst fra aktivisme, er graden av poetisk uttrykk. Hvordan kan et kunstnerisk prosjekt fremdeles bestå (stå imot) i en sånn sammenheng? 

Kuratorer misliker kunstspekulantene, men de deltar på de største auksjonene; kunstnere fordømmer museer, men inngår i deres samlinger; politikere bygger museer og bestiller biennaler, både for å trekke turister, men også drukne kunstneriske uttrykk. Sammenfallet av alle disse tingene skaper et system der ethvert kunstverk kan forsvinne som prosjekt. Alle intellektuelle bidrar til en bølge av overproduksjon og skaper dermed en visuell tsunami som kan bidra til å gjøre slutt på den menneskelige forstand. Ved å ha muligheter, heller enn spekulasjoner, kan man være med og stå imot både en tvungen bevegelse og global propaganda. Motstanden kan med andre ord komme fra et annet hold når muligheten byr seg. Opprørerne av i går får altfor ofte fotfeste og blir dagens diktatorer. Er etikk en form for motstand? 

I prosjektet sitt forbinder Hamdi Attia historien med kunnskap. Kunnskapen forteller historie. Hele World Map-prosjektet har et geografisk grunnlag. Studiet av geologiske forandringer anvender naturfagene og fremstiller verden ved hjelp av kart. Forskjellige perioder i historien anskueliggjør ting på forskjellig vis for å oppnå forskjellige ting. Gamle kart betraktes som kulturarv mens nye kart bare er praktiske hjelpemidler. Er historie kunnskap?

Disse spørsmålene gjennomsyrer intervjuet med Hamdi Attia nedenfor, som ble påbegynt i Attias atelier i Chicago i februar 2010 og har gjennomgått en rekke forvandlinger, formuleringer og omformuleringer i løpet av gjentatte samtaler og skriverier. Denne dialogen kjennetegnes ved en rekke definisjoner og kunstnerens visjoner. Utstillingen på Hordaland kunstsenter er ett arbeid; det står på egne bein som et visuelt eksperiment, men også i forbindelse med de forskjellige problemstillingene som drøftes nedenfor. Kunstnerens svar på ettordsspørsmålene er nøkkelen eller tegnforklaringen til hans World Map. Men dialogen er mer enn en kommentar til kunstverket, den er et svar på det overordnede spørsmålet: Hva kan kunsten tilføre verden?

 

 

Abdellah Karroum (AK):

Innledning. Kunne du beskrive Archipelago, a World Map for oss? 

Hamdi Attia (HA):
Prosjektet er en ny del av et større kartografisk verk som trekker veksler på samtidskart og kartografiens historie. Arbeidet springer ut av en serie workshops der man sammen utforsket kartlegging og revisjoner av kartproduksjonen som en uavhengig verden og prosess. Alle slags kart ble gransket – fra middelalderen (for eksempel de laget av den arabiske geografen Al-Idrissi) til samtidens satellittbilder av jorden. Forholdet mellom de kartlagte fysiske trekkene og den politiske layouten på et kart fikk en sentral plass under denne granskningen. Men skjønt vi tegner kart, så henleder vi oppmerksomheten på dette forholdet ved at vi styrer unna det som er felles for fremstillinger av alle deler av verden: det at de er så velkjente. Når man for eksempel ser et kart av Nord-Amerika eller Afrika, så formidler det en velkjent informasjonspakke. Både litteratur og kunst har tatt utgangspunkt i «virkelige» kart både som motiv, men også som metafor. Et tenkt kart av en oppdiktet verden ville fristille granskningen fra allerede fiks ferdige maktformer. Det ville avdekke kartets makt og være en uærbødig stillingtagen til selve kartleggingsarbeidet. The World Map-prosjektet er et kartografisk uttrykk for de undersøkelsene som stammer fra disse kunstverkstedene. Det er ganske enkelt en refleksjon over problemstillinger i forbindelse med den verden vi lever i. Med Archipelago, a World Map ønsket jeg å ta skrittet videre og begynte med en del av den virkelige verden som allerede er rekonfigurert med tanke på å anvende rekognoseringsprosessen på denne velkjente informasjonspakken. Det slår meg at alle kart over de palestinske områdene på Vestbredden ligner et bilde av øygrupper i et havområde. Det var fascinerende å se de karikerte kartene på pro-palestinske nettsteder der man har brukt samme fremgangsmåte. Utfordringen vår er hvordan man skal forvandle en snever politisk problemstilling til noe som er mangfoldig og lekent.

 

AK:

Historie?

HA:

Det første jeg legger merke til på kart fra middelalderen, er at karttegnerne fylte de kjente områdene med mange detaljer, mens de brukte fantasifulle geografiske symboler på de ukjente, omliggende områdene. Med andre ord: Det var kartografisk kutyme å oversette kunnskapen om verden på en slik måte at det kjente ble «sentrum», mens det ukjente ble «periferien». De fantasifulle delene i margen ble en bakgrunn som de sentrale, kjente delene kunne breie seg ut over og få ny størrelse og plassering. Det ukjente utgjorde på forskjellig vis en utsmykning. Det ukjente ga fantasien spillerom. Dermed ble kartene både visuelle utslag av imperiebyggingens ideologier og en fremstilling av de rikene som ble bygd, noe som ofte ble gitt et religiøst uttrykk. For eksempel ble Mekka sentrum i arabiske/muslimske kart mens Jerusalem ble sentrum i europeiske/kristne kart. Ikke nok med det, de ideologiene og verdensbildene som ledsaget imperiebyggingen, var også viktige for utvelgelse, prioritering og klassifikasjon av de geografiske data som fant veien til kartene.

 

AK:

Geografi? 

HA:

I løpet av millioner av år har mekanismer som er viktige for klimaet, sånt som platetektonikk, forskyvninger i solsystemet, variasjoner i kretsløp, vulkansk aktivitet og forskyvninger i verdenshavene, bidratt til forskyvninger av klodens land- og havområder, samt frembrakt topografiske endringer. I nyere tid, og uten at vi skal skjele til sakens politiserte sider, så har vi registrert at menneskeskapte faktorer bidrar til klimaendringer. Det betyr at man nå har innsett at menneskelig aktivitet er en av de store mekanismene som påvirker klimaet. Med andre ord: Gjennom jordens lange historie har menneskets mulighet til å påvirke planeten begrenset seg til å forme den politisk, sosialt og kulturelt. Men nå bidrar som kjent menneskets atferd til at vi er med og former klodens fysiske utseende. Når jeg betrakter situasjonen på Vestbredden, så gir ikke det politiske bildet noen fullgod beskrivelse av kjensgjerningene på bakken. I stedet forflater det vårt møte med disse kjensgjerningene og forvandler dem til brennstoff for et politisk spill. Det okkupasjonen medfører på Vestbredden, begrenser seg ikke til at man oppretter løsrevne palestinske landområder av rent sikkerhetsmessige grunner og en svært utstrakt israelsk byggevirksomhet med nye bosettinger ut fra demografiske hensyn, samt spredning av militære kontrollposter og baser for å holde befolkningen i sjakk, eller (den velkjente) byggingen av muren. Okkupasjonen kontrollerer og manipulerer også økosystemet. Dette er kanskje ikke en systematisk virksomhet i USA, men når velstående californiere forsyner seg med uforholdsmessig mye vann til hagene og landbrukseiendommene sine, tapper de grunnvannet fra Nevada og øker omfanget av ørkenspredningen. Når det gjelder grunnvannet på Vestbredden, prioriterer man behovene i høylandet, der bosettingene ligger.

 

AK:

Miljøaktivisme? 

HA:

Tja, det finnes geopolitiske tegn som tyder på at det vil oppstå en rekke problemer i forbindelse med naturressursene i ikke så fjern en fremtid; dette gjelder i særlig grad vann. Når man viser muskler i krig og konflikter, vil eksempelet fra Vestbredden bli anvendt, tilpasset og gjentatt igjen og igjen på forskjellige steder på kloden. Eksempelet derfra blir allerede anvendt over hele verden. Mens vi sitter her, forekommer det politiske gnisninger mellom flere land som har felles elveleier. 

Kunst kan gå lenger enn til å stille spørsmål; man kan gjøre folk oppmerksom på sentrale sider ved emnet og viske bort grensene mellom kunst og aktivisme. Ja, at kunst stiller spørsmål uten å gi svar er sagt så ofte at det er blitt en klisjé; men for det første: Hva menes egentlig med «svar»? Svarene begynner der spørsmålene stopper. Alle de måtene spørsmål tas opp på, helt fra de mottas, kan betraktes som deler av prosessen med å skape svar. 

Det burde være unødvendig å påpeke at økologiske spørsmål er for alvorlige til at man kan se bort fra dem når man vil forstå hvordan en okkupasjon arter seg og i hvor høy grad den evner å politisere alle spørsmål. Konflikten mellom Israel og palestinerne er blitt et offer for sin egen berømmelse og den måten den blir oppfattet og omtalt på, politisk og i media. Iblant fremstilles konflikten som religiøs, andre ganger vil man ha det til at den er etnisk. Det hender den betraktes som et regionalt problem, og andre ganger som en internasjonal hodepine. Avgrensingen av debatten til et spørsmål som bare dreier seg om sikkerhetstiltak og terrorisme fungerer som en politisk dagsorden som fyller tiden mens økologiske, demografiske og topografiske fakta frembringes på bakken. I denne sammenhengen gis ikke internasjonale tiltak noe annet spillerom enn humanitært arbeid. Den beste kommentaren til denne situasjonen som jeg har hørt, er: «Hva er likheten mellom en naturkatastrofe og okkupasjonen? I begge tilfeller sender man humanitær hjelp til ofrene!» Dette ble sagt av en guttunge i en flyktningleir. Med andre ord: Begge gir seg økologiske utslag.

AK:

Vitenskap? 

HA:

Det slår meg at samtidens og moderne tiders kart hevdes å være objektivt sett nøytrale, like mye som at de er vitenskapelig korrekte. Dette skyldes delvis at alle områder i verden nå oppfattes som «kjente»; alternativet kjent/ukjent er ikke lenger aktuelt. Siden nøytral og vitenskapelig nøyaktighet «bevises» idet man med stor presisjon avtegner en sfærisk topografi på en plan overflate ut fra forskjellige kartografiske projiseringer, finnes det ikke lenger noe «ukjent» sted man kan projisere og åpne for politiske prosjekter og livssyn. 

Den «tenkte» delen av gamle kart tjente ideologiske og politiske formål. Middelhavet blir ikke bare fremstilt som en vannmasse. På enkelte gamle kart fikk Sicilia en fremtredende plass fordi det lå mellom to verdensriker: kristne og muslimer. Så Middelhavet var som en boble mellom de to verdenene. Dette var en storhetstid for kartproduksjon. Det er kanskje ikke noen tilfeldighet at Al-Idrissi laget kartene sine mens han oppholdt seg i Sicilia. I vår tid oppfyller projeksjonen den samme rollen når man lager kart. I kolonitiden brukte man for eksempel Mercators projeksjon, der man har strukket nord og sør i den grad at Europa ser mye større ut enn områdene ved ekvator. Dermed kan man få inntrykk av at Norge og Sverige er tre ganger så stort ut som India. Det som i dette tilfellet utgir seg for å være vitenskapelig, er i virkeligheten en politisert kartlaging på samme måte som man benyttet tenkte, ukjente områder av ideologiske hensyn. Atlaset er en forlengelse av denne dagsordenen. I denne sammenhengen er vitenskapen et redskap slik fantasien en gang var et redskap overfor den ukjente verden. Det er dette som først og fremst fanger min interesse for kart: de tenkte, ukjente områdene på de gamle kartene i tillegg til de nye kartenes geometriske natur. I politikken erstattet det geometriske (les: vitenskapelige) rutenettet fantasien.

AK:
Politikk? 

HA:

I World Map-prosjektet forsøker jeg å ta for meg denne overgangen ved å skape et realistisk geopolitisk bilde av en tenkt verden som forener begge disse elementene, både de gamle kartene der fantasien fikk spillerom i margen og de metodene man bruker når man lager nåtidens kart ut fra et rutenett med navigasjonspunkter. Det nye bildet av verden blir til ved at man fjerner de topografiske elementene fra samtidens verdenskart og beholder rutenettet med lengde- og breddegrader samt tilføyer nye formasjoner, som øyer og kontinenter. Den historiske lagdelingen går frem av den geopolitiske oppbygningen, og sosiokulturelle aspekter avspeiles i navnene på land, byer og i de andre kartografiske elementene som gis en annen størrelse og tetthet. Endringene i kartproduksjonen tas opp på en måte som setter søkelyset på den måten kartene former vårt verdensbilde på. Med andre ord: De moderne kartografiske metodene benyttes for å understreke fantasiens betydning for de gamle kartene slik at grensene mellom faktiske og oppdiktede fremstillinger utviskes.

 

AK:
Økologi? 

HA:

Som før sagt så håper jeg at arbeidet mitt skal klare å viske bort det hårfine skillet mellom kunst og aktivisme. Jeg tror neppe jeg tilfører studiet av okkupasjonen nye tanker, heller ikke spørsmålene omkring klimaendringene. Dette verket trekker til side de politiserte maskene på begge disse områdene for å kunne skille mellom dem. Og når det gjelder dette med kartlegging som sådan, så tar verket for seg fantasiens oppgave i de gamle kartene.

 

AK:
Konklusjon. Hvor står du og din kunst i dagens kunstscene? 

HA:

I vår levetid har man over alt i verden vært vitne til sosiale, politiske og teknologiske forandringer som man aldri før har sett maken til, og kunst er et utmerket speilbilde og til og med en varsler om disse endringene. Det er ikke i første rekke enkeltkunstnere og tradisjoner som har formet min kunst, men heller spesielle former for visuell «samtidskultur». Jeg er opptatt av teknikkens bruk og dagsorden samt dens sosiale virkninger, og hvordan man kan mislykkes i å oversette kultur via de visuelle mediene. Som kunstner strever jeg med å takle kompleksiteten i dagens verden slik den kommer til syne i mange og sammenflettede politiske, kulturelle og sosiale sammenhenger. Det som gjør dette så viktig og vanskelig for meg, er min bekymring for fremveksten av internasjonale antiliberale og høyreradikale politiske krefter, noe som påvirker kunsten og hvordan den verdsettes. De kunstnerne som fornemmer at dette er en gjentakelse av visse historiske forhold, kan lettere bevare en viss avstand og en vidsynt analytisk holdning enn dem som oppfatter situasjonen som noe ekstraordinært og derfor har lettere for å la heftige reaksjoner få prege arbeidet sitt. Med andre ord: Urett, urettferdighet, rasisme og krig er ikke noe enestående for vår tid; det er den større oppmerksomheten omkring disse tingene som er spesielt for dagens verden. Det å skape kunst er en konkretisering av denne erkjennelsen.

 

 

 

Oversatt fra engelsk av Egil Fredheim