Hordaland Kunstsenter

Hordaland kunstsenter er mange ting på en gang, og med store ambisjoner for sin egen aktivitet så vel som betydning. Et års program kan fortelle mye om disse ambisjonene.

 

Denne refleksjonen over et sted og en institusjon har jeg hatt som oppdrag dette året. Jeg skulle observere, reflektere og skrive om dette når året var omme, med fokus på innholdet. Presset har for min del ikke vært hvorvidt teksten ville fungere som en observasjonsrapport, men mer om teksten kunne fungere som et refleksivt rom som kan tilføre HKS noe. Dette har vært min ambisjon, fordi det er mitt og alle andre kunstnere og kunstinteressertes sted i Bergen. Et eierskap til et felleskap. Det at stedet er vårt har gjort at min rolle oppi det hele - et betalt vitne, forhåpentligvis har vært uproblematisk som sådan. For når jeg vurderer eller reflekterer over programmet og aktiviteten, vil jeg også vurdere eller reflektere over hvordan VI, eller jeg, har brukt HKS. For dette er vi alle en del av. Siden stedet er for oss, innebærer det at vi er deltagende skapere av Hordaland kunstsenter. Jeg vil at det først og fremst er et møtested med et faglig formål, og et sted som er med på å legge til rette for et godt sosialt miljø. Jeg kunne helt klart brukt HKS ennå mer i år enn jeg har gjort.

Det å ta seg tid til å fordøye, reflektere og se seg tilbake er noe som for meg spises opp av behovet for å gjøre eller produsere. Å være en nyttig samfunnsborger som jobber, og bidrar til storsamfunnet, så vel som produserer nok som kunstner. Heldigvis er det rom i byen vår hvor vi ikke skal produsere, men oppleve.

Årets program har bestått av en rekke utstillinger, foredrag, happenings med mer, alle med et kunstfaglig utgangspunkt. Det som er spesielt interessant er den måten det kunstfaglige på en selvfølgelig og uredd måte kobles opp mot en rekke andre fagdisipliner som teologi, sosiologi og antropologi. Det inviteres til samtaler og foredrag der foredragsholdere er representanter for andre felt, men med utgangspunkt i en aktuell utstilling. En side av denne praksisen er hva vi som tilhørere kan få ut av andres holdninger og kunnskap om verden. Som kunstnere er dette en orientering vi gjør ofte. En annen side er det som skjer når representantene trekker seg tilbake til sine felt igjen. Etter å ha møtt kunstfeltet med våre spørsmål, undring og verdenssyn.

Kanskje setter vi også spor.

Metoden kan blant annet trene oss opp i å mene, ytre, og å være mer engasjert i samfunnsdebatten. Kunstnerne bør være synlige i den, fordi vi er så gode til å se.

Utstillingsprogrammet

Siden 1976, da Hordaland kunstsenter ble etablert, har utstillingsprogrammet endret karakter. Ulike strukturelle endringer har forandret måten programmet bestemmes på, fra et jurysystem basert på søknader til et kuratert utstillingssted med egen kunstnerisk leder. Denne forandringen er det ulik holdning til, kanskje fordi holdningene er ulike til hva HKS skal være? Og ikke minst; hvem som skal være HKS publikum? Kunstsenteret skal favne bredt med dybde, og inkludere både det drevne kunstpublikum samt nye potensielle besøkende. Dette kan være en utfordring i en by med et så stort kulturtilbud. HKS er ikke alene om å hendvende seg til et publikum.

Ser vi på årets program er det variasjon i både uttrykk, formater, medier og aktører. Det er ingen særpreget lokal eller Bergensk profil, men er det et krav for en lokal institusjon? Det er kunstnere som forholder seg til Bergen, og noen som slett ikke gjør det. Jeg vil likevel løfte frem stedstilknytning som et gjennomgangstema for HKS i år, og dette har sydd programmet sammen. Eksempler er prosjektet til Lutz Rainer-Müller og Stian Ådlandsvik: You only tell me you love me when you're drunk, der de stilte ut komposisjoner av biter fra et rivningsklart hus fra Askøy inne i utstillingsrommet, og endevendte selve huset på Askøy. De sendte også modellen av huset verden rundt før de gikk i gang. Et prosjekt som engasjerte både lokalmiljøet på Askøy, og andre kunstinteresserte. Et annet eksempel er Hamdi Attia sitt Archipelago, a World Map. Et stort verdenskartaktig øyrike plassert på en glassflate inne i galleriet med stedsnavn som er palestinske landområder. Hva er et sted? Og hvordan formes menneskets forhold til et sted gjennom kunnskapsformidling, mediefremstilling og egen erfaring.

Det finnes en gjesteordning som tilfører både stedet og Bergen noe hver gang. Ofte er de som kommer hit med på å røske opp i vårt eget kunstsyn, og med på å utvide våre horisonter. Jeg håper de som kommer hit opplever at Bergen er et lett kunstmiljø å komme inn i. Igjen er dette noe som stiller krav til oss selv som kunstmiljø. Under B-open var årets tema "Å produsere en kunstscene". Produksjon er mye, HKS produserer utstillinger, foredragsrekker og arrangementer. Vi er medprodusenter som deltagere. HKS sitt program tar sikte på å tilby et innhold. Med min retrospektive brille ser jeg at de har lykkes, siden jeg var der. Var du?

 

Sveinung Rudjord Unneland - Palinca Pastorale

Før jeg entret utstillingen var det et par hindre som skulle forseres. Noen ganger er det slik med titler på utstillinger, at de ikke åpner og gjør klarere for en, men fører en ut på en åker det er vanskelig å komme seg tilbake fra. Tittelen, Palinca Pastorale, oppførte seg på denne måten. Den virker mer som et eget verk, enn som noen overbygning for alle arbeidene. Og er såpass kjøttfull at man kan tygge litt på den. Oversettelsen "fruktbrennevinet gjerde-velter" er jo tilgjengelig, og kan vekke egne minner om bruddstykker av rus ute av kontroll. Alle har ikke veltet gjerder, men noe på samvittigheten har vi vel. Og de ubehagelige minnene som følger med. Bakrus. Fylleangst. Men denne utstillingen er ikke ute av kontroll, men peker heller på frykten for å miste kontrollen.

Tittelen er kanskje en bro mellom Unnelands tidligere humoristiske arbeider. Jeg skriver tidligere, for det humoristiske som ble omtalt i presseteksten fant ikke jeg.

Etter å ha lett litt i kriker og kroker etter dette morsomme, lot jeg det ligge. Først da fikk arbeidene lov til å være. Og det de var, det var nok. Vi vet så inderlig vel at verden ikke er et morsomt sted. Det vet Unneland også. Som kunstner kan man engasjere seg og være opptatt av en konflikt eller et samfunnsproblem uten å besitte alle detaljer på utenrikskorrespondentnivå. Med disse skjøre og triste arbeidene tør Unneland å nevne noen ting om verden. Ikke alltid forstår jeg hva han vil si, men jeg tror at det er verdt å lytte til. I de umorsomme kjempe-champagnekorkene produsert i Kina, er det sin egen og vår posisjon i verden som tas frem. Ikke mer artikulert enn at den ligger der, slik at vi enten må snuble i den eller gå rundt. Se det. Vite at det er sånn. Kunstneren i Norge er i posisjon til å få produsert kunsten sin i Kina. Sannsynligvis så lenge det ikke er kunst som kritiserer regimet i Kina? Eller?

Verket Tapt signal er et annet stille budskap. Menneskets søken etter å forstå mennesket. Hvor mange av oss bruker ikke timer daglig å dekode menneskene rundt oss for å forstå, for å tilpasse og fungere i fellesskapet? Hermann Rorschach ligger her skvist inn mellom utdaterte og gulnede papirer. Et lysstoffrør lyser opp i et kunstig forsøk for enten å holde liv i ham eller å holde kontakten med ham. Rorschach var mannen bak blekkflekkene. Metoden han utviklet for å undersøke underbevisstheten. Pasienten får presentert ti kort med ulike flekker for så å beskrive hva vedkomne "ser". Rorschach-metoden er et eksempel på et av møtepunktene mellom kunst, vitenskap og mystisisme, og flere kunstnere har latt seg inspirere av disse blekkpølene.  Et instrument for å se innover i seg selv. Litt som kunst kan være det

 

Masterhelg: Sol Hallset - Belonging. Becoming. Being.

Vår lengten etter tilhørighet. Vår evne og vår lyst til å ta spranget. Hvor høyt kan du nå og hva er du villig å betale for å nå dit?

Det er en mann på tegningen til Sol Hallset. Han er større enn en mann vanligvis er. Han fyller rommet godt til tross for at han er todimensjonal. Han er på vei til å hoppe, men er blitt festet til papiret før han får utført spranget, og på den måten er det muligheten som blir gestaltet. Potensialet. Hvorvidt han lykkes med sitt hopp, eller verre: feiger ut og lar det være. Blir hjemme. Viker unna. Det sier arbeidet ikke noe om. Og det å være på avsatsen har vi alle forsøkt. Å stå utenfor en dør inn til en fest med mange fremmede mennesker. Å ta en telefon til noen du ikke har snakket med på lenge, eller følelsene du har når du står opp den morgenen du skal presentere noe. For eksempel som førsteårs masterstudent med utstilling på HKS?

Det handler om å ikke stoppe på avsatsen, men passere den. En avsats er liten. Der er det kun meningen at man skal sparke fra. 

Det er en mann på tegningen. Hvor viktig er det, mannen representerer jo femti prosent av verdens befolkning. Men det er også en mann som fyller en vegg i galleriet, og med sin størrelse vil han slå hull i taket hvis spranget gjennomføres.

Er potensialet større for en mann? Til å passere avsatsen. Statistisk kan i hvert fall tyde på at det i kunstverden lønner seg å være mann, med tanke på spalteplass i kunsthistorien og plassering i lønnsstatistikken. Kunstneren som står bak er en kvinne. Det var en hun som fikk masterhelgen, og hun har avbildet kjæresten sin. Hun har forvandlet sin kjæreste til et objekt for kunstnerisk utforsking. Et forsøk og studie av Mannen. Vi studerer mannen for tiden. Han ligger under lupen i flere fagmiljøer enn kunsten. Og vi funderer på hvordan det å becoming a man er i vår tid.

Mine assosiasjoner får meg til å tenke på dyrene som ikke ville bli talt av Geitekillingen, eller Muhammed som ikke skal avbildes. Avbildingens magi og iboende kraft. Sol Hallset har fanget sin kjæreste på papiret. Forlater de hverandre, sitter hun igjen med ham, midt i spranget.

Jeg tenker at modellen har vært modig, for vet man hva man er med på når man legger seg på papiret for kunsten?

 

Hamdi Attia - Archipelago, a World Map

I møte med Hamdi Attia sitt kartverk, Archipelago, a World Map, et stort verdenskartaktig øyrike med stedsnavn som er palestinske landområder, er flau den første følelsen jeg kjenner. Flau over ikke å vite mer om verden og dens konflikter og historie. Akkurat som dette kartet, er min forståelse for verden rundt meg fragmentert.  Verket viser oss hvordan geografien endres av historien, og vår kunnskap endres av medienes oppmerksomhet. Når jeg leser alle disse navnene kjenner jeg ingenting. Jeg ser bare bokstaver som jeg ikke vet om betyr åpen dal, trang vik eller liknende, som stedsnavn man kjenner ofte gjør. Men Palestina-navnet kjenner vi så altfor vel. Og denne konflikten som ingen ser en ende på.

Men det spilles ikke på følelser i denne utstillingen, bare tørre navn og kjølige blå farger. Kanskje fordi verdens politikk og konflikthåndtering gjerne foregår i kontormiljøer med aircondition og makuleringsmaskiner. Forestill deg hvor mange A4-ark som har gått med på konflikten i Midtøsten. Eller hvor lang lenke med binders du rekker å lage hvis du startet i 1948. Når starter en konflikt? Et bilde på en konflikt der det er lett å velge side er kampen mellom David og Goliat, der lille snille David kjemper mot den store slemme Goliat. David og Goliat er omtalt både i islam, kristendommen og jødedommen, som symboler for kampen mellom det gode og det onde, den enkleste måten å tolke konflikter på. I følge kristen lære var David israelitt, og Goliat filister. Filisterne kom fra Filistia som dekket omtrent det samme området som vi i dag kaller Gazastripen. Navnet Palestina kan også spores hertil. Det er lang tid siden David og Goliat kjempet, men det kan se ut som om konfliktene i dag er kjedet sammen igjennom historien. Langt, langt tilbake i tid.

Det er interessant å betrakte kartlegging som fenomen, og ikke minst instrument. Kartets historie er blodig med tanke på hvor effektivt det har vært i krigføring. Filosofen Alfred Korzybski sa «kartet er ikke territoriet». Hamdi Attia trekker det ennå lenger, for hans kart er ikke et kart, men en konstruksjon som speiler vår uvitenhet om verden og vår maktesløshet i kontorlandskapet.

Vanna Bowles - Wild Tree

Kan man blendes av kvalitet når teknikk og utførelse får all oppmerksomhet på en utstilling?

På mange måter er det den mest motstridende kritikk du kan høste: det er for bra? For gjennomført, for poetisk. Det var det jeg opplevde da jeg så utstillingen den første gangen. Jeg ble så begeistret og imponert over arbeidet som lå bak at jeg ikke kunne høre stemmen til kunsten. Heldigvis kom jeg tilbake en gang til. Da hadde jeg jo allerede vurdert hvor lang tid det må ta å skravere en tornebusk, eller farge en papegøye grå. For Vanna Bowles har tegnet en verden, og går inn og ut av fiksjon og virkelighet på den mest selvfølgelige måte. I den tegnede verden har hun også konstruert den tegnede verdens historie, som fletter seg inn i den virkeliges. Poetikkens arkiv. Kunstneren har tegnet poesi for oss, ja, illustrasjoner til fenomenet.

Tegningen virker overdøvende fordi arbeidet med verkene er så krevende. Et annet mindre ropende omdreiningspunkt for utstillingen er fotografiets rolle. Vanna Bowles bruk av fotografier tematiserer dets plass i vår tid, vår historie og i utstillingen selv. Hun bruker nemlig andres fotografier som om de var hennes egne. Med de private bildene presser hun på oss de fremmede, ved å ta de så nær. Fordi vi alle er så like, og min historie ligner på din.

Lutz Rainer-Müller og Stian Ådlandsvik - You only tell me you love me when you're drunk

Dette er historien om verket versus verket. Dokumentasjonen av verket, versus verket. Hvor stopper og begynner kunstverket? You only tell me you love me when you're drunk er mye på en gang. Både en skulpturs påvirkning gjennom reiser i posten, samt en slags rekonstruksjon av denne skulpturen som er en kopi av et hus på Askøy utenfor Bergen. Huset blir strippet, delt og satt sammen etter modellens og kunstnernes anvisning. I tillegg har Lutz Rainer-Müller og Stian Ådlandsvik fylt HKS med ulike skulpturer som er laget av rester av det virkelige huset som uansett skal rives. Bare det å se hva som kom først er utfordrende her, men kanskje ikke et viktig poeng. At mytebygging og historiefortelling er en krevende størrelse derimot, er sikkert. Det blir ikke lettere når man velger å invitere inn publikum til der myten er spunnet, nemlig til huset på Askøy. Det at mye foregår i media kan også tukle til et prosjekt. Det blir mange hester å ri. Vi som ville kunne få se det virkelige huset både på åpningen, da akkompagnert med pølse i lompe fra garasjen, samt på en presentasjon av prosjektet ved Randi Grov Berger og Eva Rem Hansen; Stedsspesifikt foredrag. Det stedsspesifikke utfordrer stedet, men stedet kan vitterlig utfordre verket når stedet også har rollen som kunstsosialt samlingspunkt. Og hvor er kunstens plass oppi det hele; i følge kunstnerne er det nettopp her og der og overalt.

Kunstnerne tar også opp et interessant forhold; partnerskapet mellom kunst og arkitektur. Tette bånd har et klamt potensial, og i verket sloss disse to om siste ord; er huset arkitektur eller skulptur, og hva er et hus? Tittelen på verket kan være et bruddstykke fra en snøvlet samtale kunst og arkitektur har hatt på sengekanten etter en heftig omgang;  You only tell me you love me when you're drunk.  Fra atelier, til utland, til Askøy til bydn. Litt av en løype!

 

Øyvind Renberg og Miho Shimizu – Upstream

Ja, kunst er også en vare. Akkurat som sex og kjærlighet kan være det. Og stil, og coolness. Men det er noe med den ærligheten jeg gang på gang møter i gallerier, på kunsthøgskoler, i samtaler med kunstnere. Dette er alvor, og omsetting er bare et lite komma i romanen om liv og kunst. I Upstream er det meste til salgs, har du anledning kan du sikkert kjøpe rubb og rake, inkludert platespiller og sort ost. Det ville sikkert bare lette kunstnerne for tyngden som har brutt ned en kingsize rotte inne i utstillingen. Alt vi drar på og eier. Disse to kunstnerne vil videre på sin reise og utforsking, og selger løs på veien for å kunne reise mer. Kaster loss. Hver gang. Det de derimot gidder å bære videre er det erfaringsmaterialet reisene bringer, og det veier ingenting.

Shimizu og Renberg skriver sin egen historie, og etterlater seg en rekke masseproduserte objekter som porselen og vinylplater. Disse objektene er ikke tilfeldig valgt, men representerer eksportvarer som i sin visuelle utforming har fortalt om fjerne steder og kulturer lenge. Bærere av visuell kultur. Importert porselen fra kina, platecovere med bilde av steeldrums på sandstrender, eller bukse med sleng i Abbey Road. Utstillingen er en fusjon mellom steder, farger og referanser til visuell kultur, som snurres lett rundt i en easy listening-atmosfære de har skapt i galleriet.  Deilig og suggererende maler de en verden med fragmenter fra den samme verden. Lag på lag. Klipp og lim. Mus og katt.

 

Masterhelg: Therese Hoen - Rammen består ikke av noe annet enn akkurat dette

Form og innhold. Innhold og form. Therese Hoens utstilling, Rammen består ikke av noe annet enn dette, tar like greit opp kunstproduksjonens store utfordring; hvordan evner vi å fylle formen med innhold. Vi trenger et innhold i dette livet, siden livet er bygget på meningsløsheten; å leve, for så å dø. Samfunnet er fullt av form; reklamekampanjer, ritualer, fargerike designobjekter som kan være med på å fortelle alle rundt oss hvor spennende vi er og generell small talk. Innholdsdelen i disse formene smaker tidvis som tynn saft. Tynn saft vi konsumerer store kvantum av årlig. Når Therese Hoen bygger et hus av et rammeverk er det hus, hjem, familie og eiendom hun får oss til å tenke over. Hva har betydning for oss? Å svare på hva innhold er, og hvor grensen mellom innhold og form går er tilnærmet umulig. I denne utstillingens sammenheng oppfordrer kunstneren oss til å fylle inn innholdet selv. Hva er hjem og levet liv for deg? Hva har du brukt din tilmålte tid på? Et virkemiddel i denne diskusjonen er hengsler i porselen. Grove to-tom-to-tom kobles sammen med hvite porselenskomponenter hun selv har produsert. Et dramatisk materialemøte som minner oss om hvor skrøpelig en konstruksjon kan være. Det er ikke rom for knuste deler.

 

aiPotu (Anders Kjellesvik og Andreas Siqueland) - Leila

Tenk deg at du skal reise til en øy, men ender med ikke å nå frem. Øya er militært område, og det er sørget for at ingen kan gå i land. Eller at du ønsker å besøke en kunstinstitusjon, HKS for eksempel, og du møter den pakket inn i plast og knappetelt. En utilgjengeliggjort institusjon. Men denne gangen utført av en kunstnerduo, ikke en militær makt. Vi har alle ulik fremkommelighet i samfunnet, og den manifesterer seg i sosial mobilitet og antall muligheter. Her har vi svært forskjellige kort på hånden.

Alt fra asylpolitikk, til kulturell tilhørighet kan snakkes om innenfor aiPotu sitt transformerte kunstrom. Kommer du innenfor? Hvem stoppes i tollen og må tømme koffert og vrenge sokkene. Ikke jeg. Jeg smyger meg også lett gjennom dørene på HKS.

Kunstnerne kritiserer ved sin transformasjon gallerirommenes generelle arroganse og nettopp deres utilgjengelighet.

Inne i gallerirommet finner vi en rekke tandre og triste arbeider som gestalter det å ikke nå frem. Boken, pakket inn i plast og umulig å åpne, Det flyvende teppet som ligger helt stille på tregulvet. Det å ikke høre til. Det å ikke kunne unnslippe sin egen situasjon.

Å inkludere publikum er viktig for aiPotu, og i frykt for at et potensielt publikum driver forbi, er det institusjonens utside de besetter. Det offentlige rommet har mange muligheter fordi der kan offentligheten konfronteres. Desember er en trist måned. Gapet mellom forventningene til julaftens klimaks rimer dårlig med fraværet av nærhet som ligger i å gi hverandre gaver fra G-sport. Selv om aiPotu utilgjengeliggjør institusjonen, er det også en omklamrende gest. En desperat klem til folket som går forbi, og de kalde murveggene på Klosteret i desember. Kunstnere trenger et sted å bli sett, og at noen ser dem. Hvordan er kunstens kår for tiden? Hvordan er menneskenes kår for tiden? Alle trenger vi en klem.