Hordaland Kunstsenter

strikke. At strikke er ved Hjælp af Garn og
Strikkepinde at danne Masker: Garnløkker,
der forbindes med hverandre, ved at Garnet
uden Afbrydelse løber fra den ene Løkke over
i den anden.[1]

Lydene minnet om lav smatting. Det var en vakker lyd, en fornemmelse av et språk drevet frem av skarpe, hviskende konsonanter. Det var en innadvendt lyd som minnet om ord som ble forsøkt uttalt, brukket på midten og vrengt innover, tilbake der de kom fra. Det var en vemodig lyd uten å være moll, som regndråper mot vinduet en mørk høstmorgen. Lydkilden var 40 kvinner med 40 par metallstrikkepinner. De hadde blikket vendt ned mot strikketøyet, bena i kors, rette rygger og virksomme hender. Sammen skapte de strikketøy og stillhetens lyder. Jeg måtte lukke øynene for å høre etter om lydene kanskje formet seg til setninger, om det var en fortelling i bølgene av det smattende koret: Anslaget til en historie der kvinnehender og pinner møttes.

 — Til Strikning anvendes Uldgarn,
Bomuldsgarn, Traad og Silke. — Strikning er et af
de kvindelige Haandarbejder, der har været
kendt langt tilbage i Tiden.[2]

De smattende lydene som ikke vil eller kan forme seg til forståelige ord er kontrapunktiske med forestillingen om stikking som et av de kvinnelige håndarbeider. I den feministiske kampen for kvinnefrigjøring på 1970-tallet, ble strikking og annet tradisjonelt kvinnearbeid benyttet for å formulere innholdet i en ny kvinnekultur. Dette var tiåret da politikkbegrepet ble utvidet. Man ville finne nye måter å modellere det politiske arbeidet. Sentralt i

politiseringen av livet, var å bryte med det man anså som konvensjonelt. Man fant nye levemåter, boformer og arbeidsinteresser. Kunst, musikk, film, teater, litteratur ble også politisert og gav uttrykk for engasjementet i de nye sosiale bevegelsene som vokste frem på 1960- og 1970-tallet. I kvinnebevegelsen fremhevet man strikking som en estetisk aktivitet som kunne gi innhold til konseptet kvinnekultur.

Strikkeakten ble artikulert som et uttrykk for kvinnelige verdier og handlingsmønstre som hadde lidd under en historisk undertrykking og usynliggjøring av den etablerte patriarkalske kulturen. Strikking ble redefinert fra å representere et passiviserende kvinnearbeid til å bli et politisk symbol som synliggjorde kvinners annerledeshet, styrke og kreativitet. Politiseringen av strikking innebar at den strikkende forholdt seg til strikking som en frigjørende aktivitet. Den bevisstgjørende innstillingen krevde at de kulturelle uttrykkene man fant i tradisjonelt kvinnearbeid, ble føyd inn i en aktiv redefineringsprosess. Man søkte å skape nye meningssammenhenger for kvinners plass i samfunnet. Det er særlig to sammenhenger der strikkepinner og selve strikkeakten fikk hovedrollene: abortkampen og kvinnekulturfestivalen i 1979.

I 1978 vant en samlet kvinnebevegelse fram med kravet om selvbestemt abort. Dette var en milepæl i norsk politikk og slagordet "det personlige er det politiske" fikk et konkret innhold. Det som før hadde blitt betraktet som kvinneproblemer og derfor irrelevant for samfunnets offentlige strukturer, ble gjennom abortkampen snudd på hodet. Kampen om kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp gjorde levd kvinneerfaring til et viktig argument i den offentlige debatten. I aksjonene for å oppnå selvbestemt abort benyttet kvinneorganisasjonene strikkepinner som et symbol på de usynliggjorte lidelsene til kvinner, siden strikkepinnene representerte et alternativt redskap for å fjerne foster. Dette henviste til summen av historisk uutalt smerte og en mengde kvinnelige erfaringer som ikke var synlige, fordi det tilhørte det man betraktet som personlig og dermed også privat. Erfaringer knyttet til kvinners underliv, graviditet og seksualitet var i sterk opposisjon til det man tenkte på som viktige politiske anliggender. Med abortkampen vunnet, hadde man politisert de kvinnelige kroppslige erfaringene og gjort kvinners liv og fremtid relevant for de offentlige politiske prosessene.  Fokuset på strikking synliggjorde kvinners virksomme hender og det kreative, frigjørende potensialet i det redefinerte tradisjonelle håndarbeidet.  Strikkepinnene pekte dessuten tilbake på en kollektiv kvinnelig erfaring som vanskelig kunne uttrykkes med ord. Strikkekonsertens vemodige smatting kan illustrere en emosjon som befinner seg i gråsonen mellom det levde kvinnelivet og synliggjøringsprosessene av disse livene som ble satt i gang på 1970-tallet. Lyden er som en fonetikk uten syntaks. En innadvendt, nærmest uhørlig fortelling får mening gjennom pinner, holdt av kvinnehender. 

I abortkampen benyttet man strikkepinnene som symbol, mens kvinnekulturfestivalen i 1979 omfavnet selve strikkeakten. 4. juni ble Norges første kvinnekulturfestival innledet med en parade som skulle markere begynnelsen på en ukes feiring av kvinnekultur og kvinnekamp. Kvinner i fargerike kostymer sang og danset seg gjennom Oslo sentrum. Kulturarbeidere og aktivister fra en rekke forskjellige grupper i kvinnebevegelsen, arbeidet sammen for å få til en ukes festival, med en stor avslutningskonsert på Kalvøya. Formålet med festivalen var ikke å vinne fram med en konkret sak, men å vise fram et mangfold av kvinnekulturelle uttrykk. Plakaten til kvinnekulturfestivalen var designet av kvinneverkstedet Sfinxa. Den må ses i lys av motstanden Sfinxa uttrykte mot patriarkalsk kunst og kultur.  Medlemmer i Lesbisk bevegelse hadde tatt initiativ til å institusjonalisere et kreativt frirom for kvinner som ville drive utøvende kunst uten å måtte ”prostituere seg innenfor den lesbiske og kvinneundertrykkende kunsten”.[3] Mange av dem hadde droppet ut av kunststudiene fordi de ikke hadde klart å tilpasse seg de begrensende og patriarkalske rammene for kreativitet. ”Vi ønsket å fortsette å lage bilder, tegne, male, synge, lage teater. Vi ønsket å bruke hverandres kunnskaper. Lære av hverandre. Vi ville lage kvinnekultur.
Være med på å forme vår egen virkelighet. Vise hverandre drømmene våre, sinnet vårt, hverdagen vår, styrken.”[4]  Sfinxa oppfattet seg selv som et mottiltak mot patriarkalsk kultur og kulturformidling.

Men vi har gjennom årtusener vært
madonna eller skjøge. Vi har aldri hatt
vårt eget liv. Vi er blitt definert ut fra menns
behov og lyster. Vi er blitt fremstilt som
rasende furier, som godmodige esende
kjøttbeger. Vi har hatt tre bryster og ti
bryster, alt etter hvilken epoke den
mannlige heterofile kunsten har befunnet seg i.[5]

Motivet på plakaten er en naken, strikkende dragekvinne, med kort hår og hodet kastet bakover. Hun spyr flammer. Brystene er blottet. Dragekvinnen er billedskjønn, slank og tegnet i flatterende profil. Flammene som står ut av munnen hennes snor seg elegant opp mot plakatens tekstseksjon. Kvinnens nakenhet kan henvise til seksuell frigjøring. Kombinasjonen drage og billedskjønn kvinne, kan også være en måte å ironisere over de mannsskapte kvinneidealene: Enten er man vakker og medgjørelig, eller så er man ufordragelig ukontrollerbar og på grensen til farlig. På plakaten blir disse stereotype kvinneskikkelsene satt sammen til ett, og budskapet kan være at menn ikke lenger hadde makt til å definere og diktere kvinners utseende, væremåte og livsstil. På kvinnekulturfestivalen skulle kvinner lage og leve med sin egen kultur.

Plakatens strikkemotiv symboliserer søkelyset på tradisjonelle kvinnelige sysler, kvinners dagligliv og arbeid. På festivalen skulle kvinner få mulighet til å skape og være kreative. Gjennom bestemte aktiviteter søkte man å synliggjøre kvinners hverdagserfaringer. Det ble arrangert både veveklasser og seminarer om kvinnehistorie. Men oppfordringen til å være kreativ kan også ha virket ekskluderende. Det er for eksempel ikke bilder av kvinner som lager mat eller steller syke. Slik sier plakaten noe om hva bevisste, moderne kvinner skulle være opptatt av og kunne noe om, eller hva det ville si å være kreativ. Strikking var ansett som opprør. Man kunne bokstavelig talt strikke protestene inn i klærne og dermed også inn i livet sitt. Man både skapte og bar protesten tett inntil kroppen. Politisk ambisjon ble kombinert med noe som var tradisjonelt kvinnelig. "Kvinner er blitt skremd vekk frå strikketøyet gjennom skildringar av kvinner som uskjønne når dei strikkar. Er det vakrare å sjå kvinner med rastlause hender, uverksame, klynga rundt ein sigarett?  Dei ideala vi set opp er sumtid så tome og sjellause."[6] Å forakte veving eller strikking kunne tolkes som kvinneforakt.

Ideene om videreføring og synliggjøring av kvinnelige tradisjoner og erfaringer sto i kontrast til ønsker om å definere kvinnekultur som noe nytt, som et uttrykk for den moderne og frigjorte kvinne, uten sterke bånd til historiens undertrykte kvinnerepresentasjoner. Vender vi oss mot plakatens motiv ser vi at kvinners undertrykte posisjon i historien brukes på en aktiv måte for å skape noe nytt. Den strikkende dragen symboliserer kvinners mulighet til å dyrke det tradisjonelt kvinnelige, uten at man trengte å gjøre det fra en underdanig posisjon. Strikkearbeidet var først og fremst et eksternt opprør, en måte å etablere en kvinnekultur i et ellers mannsdominert kulturfelt. Men opprør på strikkefronten handlet også om å bryte med de interne strikkereglene.  For å få dette til måtte man frigjøre seg fra tradisjonens bånd og påbud, som en hadde blitt pålagt i håndarbeidstimene i skolen og gjennom lesning av dameblader. Strikking etter eget hode, frigjort fra de moteriktige mønstrene, ble ansett som opposisjon mot autoriteter, forbrukersamfunnet og det kapitalistiske systemet. Strikkeakten som bevissthetsøvelse kunne gjøre kvinner uavhengig av de patriarkalske kreftene i samfunnet.

Det kom en rekke bøker på 1970-tallet som presenterte en alternativ strikkekultur. I boken Hønsestrik fra 1973 introduseres nye mønstre og strikkemodeller der kvinnekampens symboler kunne strikkes inn i gensere, vester og babyklær. Boken begynner med et kapittel om strikkeminnesmerker. Kvinnebevegelsens bruk av det tradisjonsrike håndarbeidet, handlet i stor grad om å uttrykke noe som ikke hadde blitt sagt, men gjort av kvinnehender i århundrer. I 1970-tallets revitalisering av kvinnelige tradisjoner var man særlig interessert i å knytte fortellinger til handlingene:

Fra Tyrkiet stammer denne historie fra Yasar Kemals roman
”Lad tistlerne brænde”:
Fra morgen til sen aften strikkede Izar og Hatche
strømper til de var næsten blinde av træthed.
Strømperne blev berømte i byen.
”Strømperne er strikket av pigen,
der slo sin fæstemand i hjel og af kvinden,
hvis søn blev myrdet” sagde man.
De vemodigste mønstre strikkedes ind i strømperne.
Hatche og Iraz kopierede ingen kendte mønstre,
men fandt selv på dem, og farverne var bitre som deres hjerter.
I byen havde man aldrig set så usædvanliige og smukke strømper før.”
Således beskriver Yasar Kemal to kvinders fængselstilværelse,
og hvorledes de uttrykker deres bitterhed i rædsel i mønstre og farver.
Forfatteren siger et annet sted i bogen.
”Den som taler, dør ikke så let af sorg”
–      og at tale og at strikke er det ikke netop det samme –
en måde at udtrykke sig på?[7] 

 Strikkekonserten til Victoria Brännström synger om alt dette. Gjennom lyden i Grieghallen denne lørdags formiddagen ble jeg oppmerksom på hvordan kvinner, hender og pinner hvisket et smattende, visjonært og vakkert vemod.