Hordaland Kunstsenter

Hun er kommet et stykke innover i terrenget og setter ned tempoet. På begge sider står de lyse unggranene og ruver i været. Lysløypa strekker seg innover i landskapet, mellom trærne og over bakkekammen før den svinger videre oppover åsen. Der har de gått sammen flere ganger. Hun tar av på en sti som går i en annen retning. Penkjolen er våt og klistrer seg til lårene. Hjertet dunker hardt i brystet. Hun går sakte bortover stien og prøver å få igjen pusten. Regnet har gitt seg. Hun åpner jakka og blir stående å se seg omkring. Den lilla fargen er tydelig mot alt det grønne. Biene er allerede ute etter regnet og flyr over lyngen. Litt lenger borte står trærne tettere.

 

Hun trår ut av stien. Forsiktig beveger hun seg gjennom lyngen mens hun passer på ikke å komme borti biene som summer langs leggene. Hun går bort til et løvtre og tar tak rundt den smale stammen. Det er som å holde i en kald, kald arm. En arm på et menneske som har vært dårlig kledd ute, mens lufta er blitt kjøligere. Hun hviler litt inntil stammen før hun går videre. Bakken er fuktig, og det blir mørkere idet hun går inn under furutrærne. Fjorårets barnåler ligger rødbrune på bakken. Greinene sveiper over stoffet på regnjakka, og den høye lyden er voldsom i stillheten. Hun stopper og ser seg omkring. Her er det ingen andre. Hun går inn i skogens verden. Den det er fint å bo i utkanten av, eller gå turer inn i. Den en ikke vet hva en kan støte på i, hvis en beveger seg langt nok inn. Hjertet dunker som om det satt i kroppen på en hare. Hun er tørr i munnen. Det fins helt sikkert både vann og åpne plasser, men det kan like godt være at trærne står så tett at hun kan gå seg vill. Hun får lyst til å le. Hun er tørst. Hun rekker ut tunga og slikker vann av kragen på regnjakka. Den matte overflaten i regnjakkestoffet er glatt å slikke på. Hun står sånn og tenker på hva som ville skjedd om hun gikk seg vill. Det kan gå lang tid før noen klarer å finne henne. Hun får bare fortsette. Heller det enn å møte noen. Det må ikke skje. I hvert fall ikke nå. Hun ser seg omkring. Kanskje er det sånn det har vært hele den tida de har hatt sammen? At hun alltid var på vakt, mens det egentlig ikke var noe å være redd for? Hun ser seg omkring. Hun har aldri vært i dette området før. Hva hvis hun ikke støter på en sjel på flere uker? I skogen kan hun ikke forvente hjelp av noen. Skal hun ha hjelp, må hun gå tilbake samme veien hun kom fra. Men hun kan ikke gå tilbake. Ikke nå. Nå vet alle om forelskelsen hennes. Hva skulle hun gjøre i byen? Rave alene omkring i gatene?

 

Oftere og oftere er hun tvunget til å stoppe og gå rundt en stor stein eller ta en ny retning. Noen steder er det for bratt, andre steder vokser buskaset så tett at det er umulig å komme gjennom. Håret henger seg fast i noe. Det lugger. Hun vrir på hodet for å komme seg løs. Noen hårstrå har viklet seg inn i en av greinene på et furutre, og en liten bit av kvisten blir sittende igjen i håret idet hun går videre. Hun ser seg tilbake. I treet henger noen avrevne, lyse hårstrå. Noen kan komme til å finne dem en gang de forviller seg inn hit. Skogen vil ha henne. Holde henne fast og gjemme henne hos seg.

 

Det begynner å mørkne. Hun har funnet en ny sti, men det er nok ikke mange mennesker som bruker den. Det ser ut som et gammelt dyretråkk. Hun puster tungt, men forsøker så godt hun kan å følge tråkket. Det begynner å bli vanskeligere å se. Hun er andpusten. Det best å følge stien en stund. Skogen er blitt tettere. Det er kaldere også. De nakne føttene ser selvlysende ut mot den mørke bakken. Hun går bortover og kan ikke la være å tenke på hvordan det ville se ut hvis alt ble stående urørt sånn som her inne. Skogen ville fortsette å bre seg utover, trærne ville vokse seg høyere og kraftigere, og krattene snøre seg sammen. Buskene ville tvinne greinene sine om hverandres. Det samme ville skje under jorda. Det ville bli den sterkestes rett blant røttene, til de slutt dannet kjempestore floker. Ingen mennesker ville komme inn i en sånn skog. Det ville blitt uframkommelig. Umulig å bevege seg. Men ingen ville bekymre seg over det, fordi ingen skulle noensinne gå i en sånn skog. Hun stopper opp, og blir stående en stund litt foroverbøyd til pusten går roligere. Så retter hun ryggen og fyller lungene.

-         Ingen skal gå her mer!

Hun roper så høyt hun kan. Lyden forsvinner inn mellom trærne. Noen fugler skriker et stykke unna, ellers er det stille. Hun fortsetter å gå mens hun forsøker å puste rolig. Innimellom kjenner hun en kilende iling løpe over ryggen. Men langsomt trekkes den kjølige lufta ned i lungene, og på en måte gjør kulda henne klarere. Hun puster lettere. Et stykke lenger framme har et digert tre falt overende og blitt liggende tvers over stien. Røttene spriker til alle kanter. Steinene har kilt seg fast mellom de forskjellige armene, og en slags rød jord og noe som ser ut som tjukk, grå leire, er dratt med opp da rota løsna fra bakken. Hun trekker opp kjolen og lager en rull av stoffet som hun knytter i siden av hofta. Så slenger hun beinet over trestammen og setter seg på den, før hun aker ned på den andre siden. Det skraper i huden, men det betyr ingenting. På den andre siden av treet blir stien utydelig. Lenger borte ser det ut som om den forsvinner helt. Hun setter seg på huk. Det beste hun kan gjøre, er å føle seg fram med føttene, tenker hun, reiser seg og går videre. Hun er svimmel. Det er lenge siden hun spiste. Lenger framme blir det virkelig tett. Trær og busker sitter fast i hverandre som om det er meningen at folk og dyr skal bli sittende fast her inne. Det blir mer og mer gjengrodd og hun må bruke alle kreftene hun har, til å arbeide med å holde greinene unna. Det er umulig i lengden. De våte kvistene sveiper over ansiktet og lager klebrige striper mot huden. Hun huker seg sammen og gjør seg liten, og sånn sammenbøyd manøvrerer hun seg sakte framover, stykke for stykke.

 

Etter en stund åpner terrenget seg. Her og der virvler bladene omkring i vinden. Hun kikker opp. Det puster i trærne. Gresset er fuktig, og mosen surkler når hun trår på den. Men det varer ikke lenge. Igjen står trærne tett i tett. Under dem knaser og stikker det i føttene, men det er i hvert fall tørt. De våte føttene dekkes av furunåler og dødt løv. Hun huker seg sammen igjen og beveger seg framover, to–tre meter av gangen, hele tida fra stamme til stamme. Det blir stadig lenger mellom dem, og det er enda godt. Foten verker på grunn av kuttet hun fikk tidligere på dagen, og buskene har laget riper over huden. Det svir og klør, og stadig vekk må hun stryke vekk noe som kleber seg fast. Det hadde vært godt med en pause, tenker hun og stopper opp og myser for å se bedre. Det lysner lenger framme, gjør det ikke?

 

Med ett åpner skogen seg over henne så himmelen kommer til syne. Lyset nesten blender henne i øynene, og hun blir stående og måpe. Det er en liten, åpen plass. Månen er på vei opp. En lysende halvkule synes over skylaget, og det sterke, hvite lyset strekker seg ned mellom trekronene. Det jævla krattet. Hun presser unna noe hun håper er de siste greinene på en lang, lang stund, og etter et par vaklende skritt er hun ute på plassen.

    

Hun er omgitt av en vegg av trær, og nå når hun endelig står her ute, er det allerede vanskelig å se hvor hun kom fra. Dødstrøtt leter hun seg fram til et flatt underlag og legger seg på bakken. Det lukter jord og tørre blader. Her vil hun ligge. Her hvor høstløvet har samlet seg og bladene er myke under kroppen. Ligge inntil dette visne, døde løvet. Øyelokkene er tunge, og det svir i øynene. Hun ligger stille og hører på lydene, er borte et øyeblikk, hun sover nesten. Det suser i tretoppene, og hun kan høre fuglesang ikke langt unna. Kroppen er så tung. Hun har ikke kjent seg så rolig på lenge.

     

     Hun vekkes opp av at det stikker i nakken. En mygg har satt brodden i henne. Hun myser, kan ikke se den, men hører den flyr av sted. Hun snur seg og ser den lille insektkroppen fly av gårde, tungt lastet med blodet sitt. Hun kan ikke la være å tenke at det er godt å bli kvitt det. Hun snur seg over på siden. Ved siden av henne står noen små, gule blomster, som ikke er avblomstret. Hun lar øynene gli igjen. Noe som kjennes som en maur eller en bille, kravler oppover låret hennes, og hun lar den bare være. Etter en stund kjennes den ikke lenger. Pusten går rolig, ikke noe harehjerte eller plutselige rykk i kroppen lenger. Hun trekker føttene innunder seg og drar kjolen over beina. Hun skal være i denne skogen til hun blir gammel. Hun kan ikke la være å smile av det. Innimellom kunne hun beveget seg ut av den, kikket på menneskene som bor i husene sine, sett på lyset i vinduene deres, men det skulle være alt.