Hordaland Kunstsenter

 

 

«Displaced» Oraib Toukan (2011), flyttet skillevegg, Hordaland kunstsenter, under treverk, lakk.

 

(Nåværende OPPLEVELSE) ANGST

 

Angst for opplevelse uten kunnskap. Angst for ikke å ha kunnskap om manuset man opptrer etter. Angst for en kropp som utsettes for påvirkning uten at en sportskommentator forteller den om dens bevegelser. Angst for at dette øyeblikket kanskje ikke har noen mening. Angst for at det ikke er verd noe. Angst for at du ikke er verd noe. Kunnskap om at du ikke har noen verdi i et øyeblikks opplevelse, ikke mer enn en kopp i et rom har det. Angst for at vi er gjenstander med samme handlekraft, alle sammen. Angst over ikke å vite hva slags verdi man skal sette på nytelsen. Angst over ikke å vite hvordan nytelse skal oppleves. Angst for at nytelse bare kan omtales og frembringes med ord. Angst for hvordan man skal få brukt ordene riktig i riktig rekkefølge med riktig metronomisk rytme og riktig struktur. En angst over å være fanget i språket som skaper orden i tankene. Angst for at du ikke har noen verdi uten kunnskap. Angst over at du trenger kunnskap for å nyte. Angsten over at du bare kan føle nytelse hvis du kjenner verdien. Angsten over at du finner nytelse i å kjenne verdiens bane. Kunnskapen om verdi er det som gjør at kroppen din føles trygg og verdifull.

 

[distanse, ørken eller luftspeiling]

 

BILDE

 

En illusjon om kontroll ved å se på et bilde i vissheten om at du vet mer enn alt som er på dette bildet akkurat nå. En nytelse av å føle din hjernes kraft, at du kan frembringe ord og strukturer, at det ikke har forekommet noe tap av informasjon. At alt som har verdi er der.

 

Et hode projisert i en annen atmosfære med et annet tidsmønster. Fra denne andre atmosfæren ser hodet tilbake og betrakter nåtiden som et bilde i stillstand – å gjenoppleve for evig uten angst?

 

[strukket bilde]

 

Bare fra den andre atmosfæren kan man begynne å føle nytelse.

Først når oksygen blir lagt beslag på av ammoniakk og metan, i reduksjon.

 

En illusjon av å kontrollere tiden. En illusjon av målt, tellbar avstand mellom deg selv og bildet du holder. Styring med fremtiden til din fortidige kropp. Men det er bare en illusjon. Denne illusjonen var i går. I morgen kommer i dag til å bli i går, men i går vil fremdeles være i går. Gårsdager er alltid gårsdager. Unntatt i går, det er alltid i dag.

 

 

«If not Us, Who? If not Now, When?» Anetta Mona Chişa & Lucia Tkáčová – 1. mai 2011, Torgallmenningen, Bergen, Norge

 

Man vender bildet og setter en strek for hver dag: dette er en gårdag, dette er to gårdager, dette er tre gårdager. Og for hver strek føler man at de blir sterkere og mer synlige på avstand. Det er også en illusjon.

 

[statisk fjernsynsstøy]

 

UUTGRUNNELIG HENDELSE / MÅL

 

En skribent ved navn Nick Royle lanserer boken sin, «Quilt», på London School of Economics. En begivenhet der han gjerne leser et utdrag fra den nye boken. Han innleder med en kort forklaring av uttrykket «quilt»: 1. Quilt som teppe; 2. To quilt som middel for å svelge og 3. Quilt som et annet ord (fra det 18^. århundre) for en djevelskate. De tre termene bruker han for å utforske ideen om en «uutgrunnelig hendelse».

Han dekonstruerer kveldens tittel: «Uutgrunnelig (unfathomable) hendelse». Han innleder med en definisjon av uttrykket «fathom» (favn/favne) «Fathoms» og «unfathomables» er det jeg er opptatt av her. Han sier:

 

Fathom... som verb er

en. Å komme til bunns i;

    å dykke i;

 å trenge igjennom;

å gjennomskue;

og å forstå helt og fullt;

-                dette er definisjonen i Oxford English Dictionary.

-                OED har enda en definisjon, det er:

to.

Måle dybden av.

Kanskje er det en spenning mellom disse to betydningene –

favne: å forstå helt og fullt

og

favne: å måle dybder, men

      ikke nødvendigvis å forstå helt og fullt.

 

Ordet fathom er gammelengelsk og betydde opprinnelig å favne om noe med utstrakte armer. Så det gammelsaksiske «fathoms» (flertall) var to utstrakte armer, og det var naturligvis slik vi fikk favner på seks fot hver... det er nok lengden på to armer hos en seks fot høy person.[1]

 

Den antroposentriske favn. Et middel til å slukke frykten for det ufavnelige, gjenlyder langt borte fra, misforståelser, fordreide ord, drømmer, tungemål, schizofrene vann ved å forvandle dem til målbare, regulerte, beregnbare, favner som far hadde god greie på.

 

Jeg hyller deg inn i mine armer, svarte natt!

 

Jeg slukker din blindhet og gjør deg til lys!

 

[fastholdt i et favntak på en perrong]

 

Jeg er ofte urolig for «kunstens» pedagogiske vending. Jeg er ofte urolig for den uomtvistelige verdien ved arkivet. Jeg er urolig over denne ubetingede humanismen. Det foruroliger meg å skulle tilskrive begreper som fremskritt en språklig, intellektuell kunnskap. All verdi samles i tanken, med en reduksjon av kroppens verdi, informasjonssamfunnets verdier. Kroppens tilværelse utslettes for det meste. Man lærer om kroppens politikk ved hjelp av innviklede teoretiske begreper. Og man hiver etter livet når man puster inn luft.

 

FEDDAN / RIM / EKKO

 

Fathom Feddan

 

Feddan Fathom

 

Fathom Fethan

 

Et nestenrim i lydene av områdebegreper. To ord som kanskje en gang var ett, gjenlyder bort fra hverandre med skiftende tider og steders tungetale. Men nei, det stemmer visst ikke. De har nok aldri kjent hverandre, de traff hverandre sent i livet og oppdaget at de var helt forskjellige oppfatninger om måling av naturen. Fathom er et mål som er stabilt som en mann som verken vokser eller endrer seg. Hans stabilitet gir orden til rommet. Regulert, et mønster, ordnet. Feddan er et mål basert på oksens påvirkning av forskjellig slags natur – et mål basert på energi – langsommere i våtmarker ved elven, raskere på tørt gress i innlandet – skiftende rom bestemt av skiftende tider.

 

 

Feddan er et arabisk flatemål (uttales faddān) og betyr «et par okser». Det blir brukt i Egypt, Sudan og Syria om et jordstykke et par okser kan pløye på et visst tidsrom. I Egypt er feddan den eneste ikke-metriske målenheten som ennå er i bruk. En feddan består av 24 kirat (175 m²)

 

[en skog / et sjekkested / lyd av vann]

 

BORTENFOR / RYTME / TAUSHET

 

Forhandlinger om jord må foregå utenfor området. På annen slags jord. Forhandlingene skjer mens man går omkring på denne andre formen for natur, kanskje i en skog. Først senere reforhandles det omkring et bord, sittende på stoler. Man må få avstand mellom stedet der fremtidige begivenheter skal utspille seg og stedet der dokumentet blir skrevet. En måte å forholde seg til et jordstykke med hodet, fra projeksjoner av bilder. Dette må til for å frembringe leselige ord, tanker, hensikter og dokumenter. Det er kanskje ikke så uvanlig at når man kommer tilbake til jordstykket og gjenoppretter sin forståelse med tanke på å forstå politikken, ved å forholde seg til verden fra kroppens standpunkt, så faller hukommelsen og sammenhengen i disse dokumentene fra hverandre.

 

Det å gå blir et hjelpemiddel for å gjenskape forestillingen om rytmen i naturen så kroppen kan nykalibreres etter sinnet. En metode for å utslette kroppsrytmer. Utenfra blir et annet landområde et flatt bilde. Et kart, en topologi. Uten økologi. Bilde av en natur. I teorien blir det lettere å komme til enighet. Fra denne siden merker man aldri dens rytme og flyt.

 

[kosmos eller en dyp, mørk hypnotiserende svarthet]

 

[økologi uten natur]

 

 

UUTGRUNNELIG AVSTAND

 

En fars død.

 

Et lands død.

 

Havdypet.

 

Under bokpresentasjonen forklarer Nick Royle den uutgrunnelige begivenheten som ens fars død er. Han forklarer at tanken på farens død som et redskap for å utforske det uutgrunnelige er noe man også finner i Drømmetydning. Også det en bok, en Freud sa ble skrevet «som en reaksjon på min fars død, det er – det mest tankevekkende tapet i en manns liv».

 

Da er det tapet av en kropp som endelig kaster en ut i en dyp tids uvitelige avstand, en dyp økologisk tid – til dypet med utforsking av drømmers tid, av død, av en annen bevissthet, av å være på kanten til noe annet. Det er bare i drømmenes flukt man ser hvordan livløse gjenstander opptrer, et alternativt underjordisk liv bestående av enkle levende og ikke-levende former – en tanke man knapt kan fastholde når en er våken.[2]

 

PEILING / DYP TID

 

Peiling er en metode for å måle havet ved hjelp av svingninger. Det er en usynlig strekning ned i dypet, en metode for tilegnelse av kunnskap ved å kalkulere en annen sans, sansen for forskjellige materialer og krefter. Lydbølger skaper relasjoner, de springer fra ett underlag og vender tilbake til et annet.

 

sounding (peiling) ¹ |ˈsounding |

substantiv

det å måle dybden i havet eller annen vannansamling.

• en måling som foretas med peiling. (vibrasjoner)

• bestemmelse av et hvilket som helst fysisk legeme på et dyp i havet eller en høyde i atomsfæren.

 

sounding ²

adjektiv [attrib.] arkaisk

som gir fra seg lyd, særlig høy eller med gjenlyd: he went in with a sounding plunge.

• med imponerende lyd, men lite substans: the orator has been apt to deal in sounding commonplaces.

 

– (utdrag) New Oxford American Dictionary

 

HAV

 

The profound seas hiding unknown fathoms.

– Shakespeare, Vintereventyret

 

En saltdehydrering av språket. Et sted hvor tiden har gått tapt. Et sted hvor man sanser kroppen. Et sted der land samhandler med sjø, med lette bølger og temperatur som strekker seg over geometrisk usynlige avstander og projiserer dem som sitt fremtidige bilde. På himmelen avtegner det sine egne drømmer for å skape forvirring med hensyn til avstanden, til tiden, til kraften til dem som skaper og holder fram bilder.

 

Til sjøs går folk fra vettet når de kommer ut for et slikt tap av kontroll. Til sjøs går folk fra vettet når de innser at sinnet – dets hensikter, språk og dannelse er mindre verd her – her er man bare en gjenstand, som alt annet. Drømmedemokrati.

 

[fiskebein / hudskjelett /salt]

 

DOKUMENT

 

Skallet av avlagt slangehud.

 

Et bein.

Et manus.

En avhandling.

En attest.

Et forslag.

En fremtidig referanse.

 

En mann roper i ørkenen i 24 minutter. Han tar et bilde og gjør notater. Femten år seinere er han ikke lenger galning, men kunstner med et dokument om femten års kontinuerlig intensjon bak en funksjonsløs handling.

 

Møtereferat.

 

OPPLEVELSENS DØD

 

En tidligere levende kropps beskaffenhet. Et menneske er ifølge loven død hvis en dødsattest skrives ut av en godkjent lege. I dette øyeblikk er ikke mennesket lenger en person.

 

Når det kommer til stykket har ikke opplevelsen noen verdi, for den levner ikke spor. Opplevelsens verdi går til slutt tapt fordi vi ikke vet hvordan vi skal sette en prislapp på noe man ikke kan bruke til noe. Dermed går auraen, eller merverdien, tapt. Auraen går til slutt tapt fordi man tar den fram i lyset hver gang den overhodet kan opptre. Og med for mye lys bli auraen mer av et produkt.

 

Man risikerer at opplevelsens verdi, som gir hendelsen mening, utsletter opplevelsen fordi man blir besatt av å kjenne dens fremtid. Hendelsens verdi overføres fra øyeblikket da den skjer til et papir som gjør at den kan eksistere igjen og gjenoppleves. Henvisningen får høyere verdi. Dokumentet blir den formen vi lever gjennom.

 

– Gjør dette at etterskriftet forlenes en større verdi og tillit, som et monument?

– Det er jeg ikke så sikker på.

 

ET MÅL / VERDI / BEREGNE / METER

 

Ord

Peilinger

Bilde

Menneske

Okse

Persepsjon

Intensjon

 

DOKUMENT SOM BEVISMATERIALE

 

I 1980-årenes Forente arabiske emirater pleide en scenekunstner å dra ut i ørkenen og holde taler i en halv time til forsamlinger på ikke mer enn tre-fire og noen ganger bare én. Andre ganger dro han ut i ørkenen og kastet stein før han målte hvor langt han hadde kastet. Siden laget han en stor markløper, og da han la den fra seg, blåste den bort. En journalist spurte ham en gang hvilken funksjon disse arbeidene hadde? Han svarte at de var handlinger, happenings, begivenheter uten funksjon. Da journalisten spurte hvorfor – hvis hensikten var ikke å ha noen funksjon – publikum i det store og hele besto av folk som dokumenterte at arbeidet hans hadde funnet sted. Svaret var at dokumentasjon er belegg for intensjon (en intensjon om ikke-funksjon).

 

Folk tror ofte at dokument, monument, struktur eller begivenheter er belegg for menneskelig organisasjon – en menneskelig organisering som har sitt uttrykkelige opphav i intensjonene bak menneskelige tankeprosessers.

 

På kunstmarkedet legges det stor vekt på belegg for intensjon i menneskelige tankeprosesser. I dag, tretti år senere, vokser verdien av scenekunstnerens avmaterialiserte verk. Dokumenter om disse hendelsene er i omløp på museer.

 

Beviser for at et menneske laget dokumenter, som vitner om at han var til stede i naturen og som markerer intensjonens makt, et lys i det ukjente, uutgrunnelige mørket – en vei ut av det uutgrunnelige hav, en vei ut av drømmene, en vei ut av dyp økologi.

 

Med belegg for intensjon kan man rekonstruere sinnets betydning, atter konsolidere dets verdi og bevare det mot trusselen fra autonome gjenstander og drømmedemokratier. Dokumentet som belegg for intensjon blir et middel til å bevare verdien av menneskets fremskritt fremfor alt annet, nemlig en påstand om språkets makt blant levende systemer, makt til å unngå å bli oppslukt av økologien, et hjelpemiddel som dokumenterer en falmende eksistens.

 

Bevis for et øyeblikk i et menneskes liv. Bevis for et menneskeliv som nå er fraværende. Bevis for døden. Belegg som en form for legitimitet øyeblikket tilskrives, som gjør det synlig, leselig. Det er nok denne legitimiteten som gir verdi og verd.

 

Er verdien man gir legitimitet en måte å bekrefte at en viss aktør er et vesen? Er man redd for at det kan finnes høyere aktører – både levende og livløse aktører – som kanskje også har en slags høyere bevissthet og kan ha makt over oss – uten at de benytter seg av språk eller bilder?

 

FRYKTEN FOR ØKOLOGI

 

Egentlig virker det som om dokumentet er belegg for kunstverdenens frykt for mørket – et dypøkologisk mørke. Innen dypøkologien betraktes menneskelivet som bare en av mange likestilte deler av et globalt økosystem. Den mener at diamanter, en gaffel, en djevelskate, lysstråler, tenkte land og fantasifostre er like mye aktører i livets gang og at de har individuell og autonom eksistens utenfor menneskelig sansning. Alle objekter er likestilte. Og alle relasjoner er på like fot. Det være seg interaksjon mellom et menneske og et kunstverk eller interaksjonen mellom bomull og ild. Alle objekter begriper – på et vis – hverandres tilstedeværelse. Hvis kunstverdenen ville gå med på en slik oppfatning av demokratiet, ville til slutt alle verdibegreper gå helt i oppløsning. Så dokumentet blir et middel til å skille seg ut – som om man prøver å arkivere livsattester av frykt for faktisk å skulle ta stilling til forestillingen om at man er av lik verdi og oppleve ting med sporløse egenskaper. Språkets makt, både attestasjon og legitimitet ville begynne å defragmenteres. Hvordan skulle man så måle fremskritt?

 

Et oppbud av dokumenter, av arkiver, er et oppbud av frykt: frykt for hva det koster, frykt for å miste verdi. Dette er ingen uutgrunnelig frykt, de er tegn på ekte menneskelig frykt, tegn på at selv språket og den menneskelige bevissthet iblant ikke er større enn maurens forhold til sin nabo. Frykt for å miste verd. Frykt for å være uten verdi. Frykt for at vi i siste instans kan ha samme verdi som objekter/forestillinger/fiksjoner.

 

ANDRES SPORLØSE HANDLINGER

 

[hologram av Calla Lilies, en epilog og en ordliste]

 

Både levende og ikke-levende systemer skaper hendelser, strukturer, døgnfluer og kan vise til de mest mangfoldige organisasjonsformer – dette går tydelig fram av studier av selvorganisering og emergens i biologiske systemer.

 

Selvorganisering er et begrep som brukes om et system i dynamisk samspill med seg selv, som bygger og strukturerer seg selv. Det spesielle ved det er at organiseringen ikke styres av noen plan eller en leder eller koordinator. I stedet samhandler individer eller elementer i et system av dette slaget med lokale forhold. Det er et veldig mangfoldig, flyktig og dynamisk system i bevegelse, et med basis i pågående intern aktivitet og feedbackmekanismer. En av dets hovedbetingelser er at alle former for samhandlende elementer i systemet handler parallelt som likeverdige aktører i helheten, hvem systemet enn måtte bestå av. Når et stort antall individer handler samtidig, kan et system rive seg ut av en strukturløs tilstand og gi seg til å oppvise orden og mønster.

 

Emergens er et begrep som brukes om et system der helheten er større enn summen av delene. Eller rettere sagt, når en ny egenskap eller en uventet struktur kommer til syne i en gruppe elementer uten at man kan forklare det ut fra tilsetning av elementer til denne egenskapen eller strukturen, sies den å være «emergent». Paradigmeeksemplet er hvordan sinnet eller den menneskelige bevissthet er resultater av biokjemiske prosesser.

 

Et like uutgrunnelig eksempel er kanskje at den intrikate og mangfoldige strukturen som en soldatmaurtue representerer kan frembringes av selvorganiserende arbeid hos en så enkel livsform som en maur. Eller et tredje eksempel, dannelsen av en fullkommen sfære der en million fisk svømmer i stim – en fullkommen svirrende og koordinert bevegelse.

 

Det interessante ved dette er de tilfeller med orden og mønster som oppstår uavhengig av noen enkelt aktørs plan eller intensjon, men ut fra ytre forhold som kobler inn et system med feedbackmekanismer der enkeltaktører utfører individuelle handlinger uten å kjenne til sluttstrukturen, men ved å reagere på sine naboer – i takt med dem og hvor de reagerer intuitivt, uten å tenke. Det er en tilstand av tillit mellom likeverdige aktører hvor alle i fellesskap handler som én, og det som oppstår, er en høyere kollektiv bevissthet.

 

De etterlater ingen dokumenter som belegg for dette øyeblikket, preget som det er av dyptgripende intelligens og selvorganisering. Det er noe som bare oppstår for så å ta slutt. Beviset er selve hendelsen – verdien ligger i selvoppholdelsen i øyeblikket når denne emergensen oppleves.

 

 

Oversatt fra engelsk av Egil Fredheim.