Hordaland Kunstsenter

 

ANMELDELSE
Bergen
aiPotu
Hordaland kunstsenter
Klosteret 17
3.–22. desember

Hva er mer abstrakt enn havet om natten? En overskyet natt, i storm og regn, i et mørke der en vanskelig kan skille mellom opp og ned og høyre og venstre? Regnet pisker mot en fra alle kanter. En nattlig reise har mye til felles med abstrakt maleri, for så vidt som abstraksjonen kommer mot deg fra alle kanter og billedflatens retning med overlegg stilles i tvil, slik det også kan gå på balansesansen løs på dekk når skipet pløyer seg gjennom stormen nattestid. Det kan utvilsomt fortone seg litt merkelig når man innleder en anmeldelse av kunstnerduoen aiPotus' utstilling Leila, som nå kan ses ved Hordaland kunstsenter i Bergen, med en meditasjon om abstrakte maleriers beskaffenhet. For det dreier seg jo ikke om maleri i ordets tradisjonelle forstand, ei heller "maleri i det utvidede felt", som jo er blitt et nokså vanlig begrep. Ja, man kan med større rett kalle utstillingen en installasjon, eller situasjons-performance-skulptur, om man kan får tillate seg et så uhåndterlig uttrykk.

Det er utvilsomt riktig at verket ikke er noe maleri, men som skulptur er det malerisk. Det forvandler kunstsenterets arkitektur til en kunstnerisk abstraksjon ved hjelp av de mangefargede presenningene som dekker kunstsenterets fasade. Under presenningene og inne i kunstsenteret blir publikum møtt av noe som minner om et marokkansk medina eller markedsplass, med fem forskjellige skulpturelle inngrep. Innenfor den overordnede plan kan hvert enkelt av disse verkene i overført betydning så å si fanges i håndflaten, eller betraktes som en uavhengig helhet. Innimellom er det som om verket peker tilbake på et tidligere kunsthistorisk øyeblikk, som Richard Serras Hand Catching Lead. Dette er for så vidt riktig, men det skal sies at man ikke finner noe av noe av mannssjåvinismen fra den eldre Serras barokke periode her, og heller ikke den tilsynelatende saklige Verb-listen. I stedet har kunstnerne omsatt opplevelser til en uryddig informe som avspeiler virkelige opplevelser. Men hvem er det egentlig sine opplevelser?

Et av utstillingens metaforer henspiller på balansegangen mellom det synlige og det usynlige, slik det kanskje antydes gjennom tittelen på utstillingen, Leila, som er en øye utenfor Marokko, hvis uavhengighet er svært omstridt. Øya inntar en merkelig plass i det synliges domene. Den er både usynlig – folk kan ikke reise dit, og de kan heller ikke få se den langveisfra uten de behørige tillatelser – men den er fullt synlig fra kysten av Marokko. Øya gjør ikke noe videre av seg, bortsett fra sin status som en eksil-øy. Øya er på en måte et omvendt panoptikon. Det er denne synligheten utstillingen henspeiler på og som kan oppfattes som gjemsel i full åpenhet.

Det er denne allusjonen som fører tanken hen på at verkets overordnede struktur nok kan minne om et speil. Dette fungerer på den måten at deltakerne i forsamlingen bes om å tenke på "den andre", altså i en viss forstand en betraktning over dem selv. Hvordan ser vi oss selv i Leila? Hva er grensene for vår egen selvråderett? Denne undersøkelsen bærer utvilsomt preg av kunstnernes eget forhold, og samarbeidstanker preger ganske riktig utstillingen på grunnleggende vis. Det vil sin, den synergien som skapes av kunstnernes interaksjon, avspeiler seg, ikke som dialogiske finter, men mer som en samtale som forplanter seg fra individ til handling.

La meg så foregripe tingenes gang og ta opp gjengangeren relasjonell estetikk. Hva innebærer det å være relasjonell i 2010? Eller 2011? Eller 2012? Er det noe som kan understøtte teoretisering, eller er det bare en metode? Kan man i dag gå ut fra at det er en relasjonell side ved nesten alle kunstneres verk, også når det ikke sies rett ut? Det er vanskelig å forestille seg at det i vår tid kan finnes kunstnere som skaper verker helt uten å forholde seg til andre mennesker. Så når man har funnet en arbeidsform, slik Nicolas Bourriaud gjorde det på 1990-tallet, arver man en metode. Et redskap for å tenke ved hjelp av relasjonell estetikk gjør at vi på tilsvarende vis kan forestille oss noe sånt som et estetisk relasjonale: en ny sans, en sans som er relasjonell. Og det en sans som kan sammenlignes med berøringssansen, smakssansen, luktesansen osv. Vår sjette sans er relasjonell. Så hvis man kan si at aiPotus' verk er relasjonelt, at det er komponert med den "relasjonelle sansen" på et vis som minner om den måten komponisten av et musikkstykke benytter når denne skaper ved hjelp av hørselen, kan man kanskje ganske logisk si at a aiPotus' verk samtaler direkte med Terpsikhore, dansens muse, som setter legemer i bevegelse?

I Leilas tilfelle har kunstnerne latt formen danse. I partnerskap med det sette og usette i en sansesfære der en frenetisk assosiasjonsvridning finner sted både innenfor og utenfor utstillingen. Så med fare for å motsi meg selv og min tidligere påstand om at verket er en malerisk abstrakt skulptur, vil jeg fremsette den tanken at Leila er en dans med formen på tvers av forskjellige rom- og tidssoner. Det filosofen Jacques Rancière kunne kalt en intempestiv (ubeleilig) form. Man kan vel si at alle musene slår seg løs her i denne utstillingen, men det er Terpsikhore som besjeler formen som er stilt til skue på Hordaland kunstsenter.

 

Oversatt fra engelsk av Egil Fredheim

--------

Zachary Cahill er en kunstner hvis arbeider har vært vist ved blant annet the Center for Art and Media Technology in Karlsruhe, Germany (ZKM) og Gallery 400, Chicago. I 2011 har han sin neste separatutstilling ved Chicago Cultural Center. Hans tekster har tidligere vært publisert i the Journal of Visual Culture, the journal ReThinking Marxism, Proximity Magazine, og på Artforum.com. For tiden underviser han ved Department of Visual Arts og er Open Practice Committee coordinator ved University of Chicago, og underviser ved Department of Painting and Drawing på the School of the Art Institute of Chicago.